Infrastrukturen for forskning i kommunene er i dag fragmentert og utydelig, skriver Margrethe Kristiansen og Hilde Vifladt.

Infrastrukturen for forskning i kommunene er i dag fragmentert og utydelig, skriver Margrethe Kristiansen og Hilde Vifladt.

Illustrasjonsfoto: Gisle Oddstad, VG
Debatt
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning.

Bergen er ikke Norge – dessverre

Det er flott at Bergen kommune har god erfaring med forskningsaktiviteter, men de er nok ikke representative for snittet av kommunene.

Professor Aud Obstfelder ved Senter for omsorgsforskning, NTNU, konkluderer på et for tynt grunnlag. Det mener Kjell Wolff og Ingelin Søraas, som er ledere innen eldre, helse og frivillighet i Bergen kommune.

De mener kronikken «Som et diesellokomotiv i et grønt skifte» av Obstfelder i Kommunal rapport 25. juni gir et skjevt bilde.

Obstfelder brukte blant annet sitat og erfaringer fra Margrethe Kristiansen (én av to forfattere av dette innlegget) og som ble gjengitt i hennes kronikk. Obstfelder – akkurat som oss – mener at staten forventer forskning med og på kommuner som kommunene ikke er rigget for.

Det er viktig å få fram hvor stor forskjell det er på store, mellomstore og små kommuner.

Wolff og Søraas viser i et innlegg i Kommunal Rapport 2. juli blant annet til hvordan Bergen, nabokommuner og forskningsmiljøer i regionen har samarbeidet siden 2014. Erfaringene herfra fra synes vi er flott.

De to lederne i Bergen mener også det er en snever målestokk i kronikken når kommunenes forskningsaktivitet ikke er synliggjort i kommunens økonomiplaner. Det sto da også i kronikken at søket var usystematisk og enkelt.

Men poenget i kronikken står fast: Det er flott at Bergen har den erfaring de har, men de er nok ikke representative for snittet av norske kommuner. Og det er viktig å få fram hvor stor forskjell det er på store, mellomstore og små kommuner.

Vi er enig med Bergen i at det her er nødvendig med en bredere tilnærming som tar inn over seg spørsmål som: «Hvordan budsjetterer kommunene forskningsaktiviteter? Hvilke plandokumenter legger føringer for kommunenes forskningssatsing? Hvordan jobber kommunene med ekstern finansiering? Hvordan dokumenteres egeninnsats i forsknings- og innovasjonsprosjekter».

Det er jo nettopp denne infrastrukturen for forskning i kommunene som i dag er fragmentert og utydelig.

At Bergen kommune kan vise til nye kunnskapssatsinger i form av forpliktende strukturer til å bli kunnskaps- og universitetskommuner er veldig bra. Kanskje er dette en modell for forskningssamarbeid som bør spes til andre kommuner.

Vi tror også at klyngemodell for forskning i kommunene (som skissert i KSF) er en riktig vei å gå. Men det endrer ikke poenget i Obstfelders kronikk: Dette krever en større forpliktelse fra kommunen i form av avsatte ressurser og kompetanse. Dette mangler flertallet av norske kommuner i dag.

Selv Gjøvik kommune, som har 30.400 innbyggere og er Norges 35. største kommune, må i år redusere budsjettet med flere millioner kroner. Hvor enkelt vil det da være å få med kommunestyret til å sette av penger til forskning?

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.