Beredt til å slippe andre til?

Med ny lov om kommunal beredskapsplikt vil regjeringen gi det lokale beredskapsarbeidet et løft tilpasset den lokale virkelighet. Er statlige og lokale myndigheter i praksis villige til å se at man faglig sett er smartere sammen enn hver for seg?

Uforutsette hendelser har endret seg både i innhold og omfang de siste tiårene. Verden har kommet tettere på både via teknologi, våre egne reisevaner og ikke minst mediene. Felles for det vi kaller kriser, er at de oppleves subjektivt av dem som blir berørt. Mediehåndtering og publikumsinformasjon preger forståelsen av hvordan oppståtte hendelser eller kriser håndteres. Derfor blir også kommunenes måte å håndtere en krise så avgjørende for omverdens vurdering av vår evne til å løse krisen.

Logisk sett bør alle kommuner planlegge for å være forberedt på å takle en hvilken som helst krise. Å planlegge for hendelser som i sin natur er uforutsigbare, er selvsagt svært krevende.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har siden 2002 gjennomført en årlig undersøkelse om status for beredskapsarbeidet i landets kommuner. Siste undersøkelse viser store variasjoner fra kommune til kommune.

I april la regjeringen fram en stortingsproposisjon om innføring av kommunal beredskapsplikt. Lokale fareforhold skal kartlegges, det skal utarbeides beredskapsplaner med mulige scenarier og konkrete tiltak for hvordan løse ulike kriser best mulig.

Vi ønsker beredskapsplikten hjertelig velkommen! Spørsmålet vi stiller, er hva dette kan og bør bety for å utvikle en styrket beredskapskultur.

To forhold peker seg ut som uavklarte:

• Hva er forventet kvalitet på beredskapsarbeidet?
• Hva skal til for å utvikle en god beredskapskultur?

Formålet med en styrket beredskapskultur og innsats er rett og slett å gi befolkningen best mulig vern mot konsekvensene av kriser og katastrofer. Skal vi lykkes med det, må vi bort fra et tankesett hvor man kun setter egen virksomhet i sentrum for analyser, planlegging og håndtering. Regjeringen presiserer i St.meld. 22 om Samfunnssikkerhet (2007-2008) at ansvars-, nærhets- og likhetsprinsippene skal videreføres som bærende for samfunnets samlede beredskap. De tre prinsippene er nå modne for å suppleres med et fjerde; prinsippet om samordning.

Gevinsten ved å samordne beredskapen mellom Fylkesmannen, politi, brannvesen, helsevesen, frivillige og kommune er at lokalsamfunnet blir bedre i stand til å planlegge og å håndtere uforutsette hendelser.

For å lykkes, må beredskapskulturen i langt større grad bli en del av kommunenes organisasjonskultur. En god beredskapskultur kjennetegnes av eierskap og forankring i ledelsen, trygghet til å slippe andre inn, god intern og ekstern kommunikasjon, erfaringsutveksling og ikke minst toleranse for meningsforskjeller.

Skal Fylkesmannens tilsyn ha forankring og eierskap i kommunene, må han mer på banen enn i dag når de nå skal føre tilsyn med all sivil beredskapsplanlegging i fylket. Er Fylkesmannen klar for det? På hvilken måte ser Fylkesmannen for seg å fylle sin utvidede rolle? Det ser vi fram til å få svar på.

Lykkes vi å utvikle en samordnet beredskapskultur, vil kulturen også preges av medarbeidere som trives og derfor gjør en bedre jobb. Evnen til å nå definerte beredskapsmål er avhengig av en god beredskapskultur. Det vil bare være vinnere av en økt samordning. Om vi erkjenner at vi er faglig sett smartere sammen enn hver for oss, spiller vi hverandre gode.

Skrevet av: Per Olaf Torkildsen