Behov for lokale fattigdomsplaner

I en ny bok «Fattigdommen dynamikk» av Ivan Hasløf og Sissel Seim, oppgis følgende årsaker til økt fattigdom:

1. Akselerende inntektsutvikling blant den rike del av befolkning, skaper større ulikheter. Mellom 3 og 8 prosent av den norske befolkning, regnes som vedvarende fattige. Fra starten av 1980-tallet til i dag er den relative fattigdommen i Norge, steget med om lag 20-25%

2. Økende grad av individualisering, fristilt fra ekteskap og familie. Mens bare 14 % av befolkningen bodde alene i 1960, bor om lag 40% av befolkningen alene i dag (SSB 2008b). Enslige foreldre er mer enn tredoblet mellom 1970 og 2000, og er sammen med unge single overrepresentert blant de fattige.

3. Velstandsutviklingen trekker nye grupper fattige til Norge. Antall immigranter med bakgrunn fra fattige land er steget fra 20.000 i 1970 til 320.000 i dag (SSB, Statistikkbanken). 28 % av sosialhjelpsmottakere i Norge 2006, var innvandrere - og forskerne slår fast at barnefattigdom er utbredt i denne gruppen spesielt.

Fellesnevner for de fattige, er at de står utenfor arbeidslivet. Ifølge fattigdomsforsker Tone Fløtten i boka «Hamskifte - Den norske modellen i endring», sto 700.000 utenfor arbeidslivet i 2005. I tillegg fikk 122.440 sosialhjelp i 2005. Mange rusmisbrukere med helseproblemer, faller utenfor «arbeidslinjas» kvalifiseringsstønad på sosialkontoret. De er i stedet på minstesatser for rehabiliteringspenger og attføring, ofte med behov for supplerende sosialhjelp. Tall fra Nav om de utenfor arbeidslivet i 2005 viser at 47 % var uføre, 14, 4 % var på attføring/rehabilitering, 6,9 % hadde dagpenger, 17,2 % hadde sykepenger og 5,9 % hadde avtalefestet pensjon. Ifølge tabell 13/2006 fra SSB hadde 21 prosent av dem med overgangsstønad behov for sosialhjelp, mens 6 % av uføre og 0,5 prosent av alderspensjonister måtte ha supplerende sosialhjelp for å overleve. Kommunene kan innhente lokale tall fra Nav om dette som basis for egen fattigdomsplan.

Det sosialdemokratiske målet om redusert økonomisk ulikhet, er ikke nådd ifølge forsker Tone Fløtten: Unge, enslige personer, arbeidsledige, personer med lavt utdanningsnivå, enslige forsørgere og personer med lav inntekt mangler oftere enn de andre flere vesentlige forbruksgoder. Ditto gjelder personer med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. Hun påpeker videre at levekårsstatistikken viser at det går etniske skillelinjer i fattigdomstallene: en urovekkende andel blant innvandrere har dårlige levekår - ikke-vestlige innvandrere er sterkt overrepresentert her. Fattigdom blant innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn er 23 %, flyktninger 30 %, eneforsørgere 9 %, langtidsledige 19% (SSB 2007b). Sannsynlighet for å motta sosialhjelp, er fem ganger større for ikke-vestlige innvandrere enn andre. Viktig poeng i boka er også at ledighet blant unge nå er tre ganger så høyt som arbeidsledigheten generelt.

Om langvarig sosialhjelp (norm på 5.100 kr mnd. for enslige) dokumenterer fattigdomsforskere at «De lave satsene, begrunnet i tanken om insentivfeller, virker mot sin hensikt ved å medvirke til at klientene får for lite psykisk og fysisk overskudd i hverdagen til å komme seg ut av klienttilværelsen.» For barnefamilier er konklusjonen at stønad til livsopphold er «en fattigdomsfelle», og barns fritidsaktiviteter sjelden støttes på sosialkontoret.

Med tiltak i fattigdomsplan for 2010, har kommunepolitikere en enestående mulighet til å lage en helhetlig fattigdomsplan lokalt. Velgerne til kommunevalget har krav på å vite hvavåre lokalpolitikere og de ulike partiene mener om å styrke dette.

Skrevet av: Bente Andersen, student HiL