Befolkningsnedgangen reiser viktige spørsmål

Det gjengis i et oppslag i Kommunal Rapport nr. 3 en kritikk som professorene Nils Aarsæther og Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø (UiT) har rettet mot vår rapport om kommuner med sterkt fallende folketall. Vi har to kommentarer som leserne bør være klar over:

1. Hele oppslaget dreier seg om en liten del av vårt arbeid, der vi kort har beskrevet fem enkeltkommuner som har opplevd en positiv befolkningsutvikling. Hensikten har vært å få fram mulige forklaringer, men gir selvsagt ikke grunnlag for enkle eller sikre svar på hvorfor befolkningsutviklingen har snudd.

2. I oppslaget presenterer ikke Kommunal Rapport noen funn fra hoveddelen av rapporten. Hovedoppdraget vårt var å beskrive situasjonen i kommuner med sterkt fallende folketall. Nedenfor framhever vi derfor noen sentrale funn.

Vi har særlig tatt for oss situasjonen i 57 kommuner som i gjennomsnitt har mistet hver fjerde innbygger i løpet av de siste 20 årene. Utsiktene framover tyder på at befolkningsnedgangen fortsetter. Vi har sammenlignet demografisk utvikling, økonomiske utfordringer, tjenestetilbud og kompetansesituasjonen i disse kommunene med de øvrige kommunene i landet.

Vi viser at disse kommunene gjennomgående har høyere kommunale inntekter enn andre kommuner, når det tas hensyn til utgiftsbehov. De har høyere standard på kommunale tjenester. Omstillingsutfordringene er større enn i andre kommuner, men kommunene makter å vri ressursbruken etter endrede behov.

Det ser ikke ut til at disse kommunene sliter mer enn andre med å tilpasse bygningsmasse og kapitalutstyr til behovene. Det er knapphet på kommuneansatte med høy utdanning og folk med spesialistkompetanse innenfor spesialiserte kommunale funksjoner. Fagmiljøene er små, hvis de finnes. Innenfor breddefunksjoner som skole, helse og omsorg, har kommunene god dekning av nøkkelpersonell.

Inntektssystemet sørger altså for en økonomisk omfordeling som gir gode økonomiske rammebetingelser for kommuner med sterkt fallende folketall. Men gode kommunale tjenester og økonomi er ikke tilstrekkelig for å demme opp for utflytting. Befolkningsnedgangen innebærer at nøkkelfolk blir en knapphetsfaktor, også innenfor kommunenes kompetansekrevende funksjoner.

Spørsmålet blir dermed hvordan kommunal oppgaveløsning bør organiseres på lengre sikt, når nøkkelkompetansen blir stadig vanskeligere å få tak i.

Tilleggsspørsmålet i vårt oppdrag gikk ut på å beskrive fem eksempelkommuner som illustrerer at kommuner i distriktene også kan ha positiv befolkningsutvikling. Hensikten har vært å bringe fram mulige forklaringer, blant annet basert på beskrivelser og fortolkninger fra sentrale representanter i kommunene. Vi peker på at noe av forklaringen kan være gunstige forhold som kommunene i liten grad har kontroll over, som regionalt arbeidsmarked, geografisk beliggenhet og «storsamfunnets» prioriteringer.

Lokalsamfunnsfaktorer knyttet til kultur og identitet kan utgjøre et annet sett av forklaringer. Kommunale strategier for å snu utviklingen ser ut til å ha vært mer virksomme i et par av kommunene enn i andre.

Vi påpeker at dette er omfattende spørsmål om kompliserte sammenhenger og presiserer at kildegrunnlag og metode ikke gir grunnlag for sikre konklusjoner. Flere forklaringsfaktorer hører nok med, og grundigere analyser vil fortelle mer om samspillet mellom dem.

Vi antar at regionalforskerne ved UiT og andre institusjoner kan bidra til en bedre felles forståelse av disse kompliserte mekanismene gjennom sine faglige perspektiver og forklaringer.