Bedre regler betyr mer enn penger

IKT-Norge har i mange år fokusert på behovet for høykapasitet til hjemmet, kontoret, bygget, mobilmastene osv. Skiftende regjeringer er dessverre blitt misinformert med påstander om at 4 Mbit/s er nok, og at fiber ikke lønner seg. Derfor var inntil nylig definisjonen på bredbånd i Norge 0.64 Mbit/s. Nå har vi en regjering som har satt et skikkelig mål – 100 Mbit/s til alle.

Mange stiller krav om at staten må bevilge store beløp for å kompensere for at Norge er et land med mange tynt befolkete og gjerne vanskelig tilgjengelige områder. Staten må opplagt kompensere for at store områder ikke er kommersielt lønnsomme dersom bredbåndsmålet skal nås, men det handler om mye mer enn å bare dele ut penger.

Som ofte ellers kan det være mer å hente på å forenkle og fjerne hindere enn bare å hive mer penger etter et tiltak. I år bevilger regjeringen 150 millioner til å støtte utbygging. Det er mye penger, men det har en mye større verdi å redusere de unødvendige utbyggingskostnadene og byråkrati.

Skal vi nå målet om 100 Mbit/s effektivt, må regjeringen få på plass en nasjonal graveforskrift som er tilpasset og stimulerer til bredbåndsutbygging. I dag må utbyggerne forholde seg til store og kostnadsdrivende forskjeller mellom kommunene.

En god illustrasjon på alvoret finner vi i et prosjekt hvor det ble rullet ut ca. 530 kilometer fiber fra Alta til Tana bru. Kostnaden per meter var ca. 110 kroner, med en total kostnad på ca. 60 millioner. En tidligere versjon av den såkalte graveforskriften ville gitt en kostnad per meter på ca. 1.800 kroner og en total byggekostnad på ca. 940 millioner. Differansen på ca. 880 millioner ville gitt økte kostnader for alle, også kommunene. Unntaket er de som gjorde selve gravejobben.

Hadde dette forslaget blitt innført slik Statens vegvesen ønsket, ville altså dette ene prosjektet alene fått en kostnadsøkning på omtrent seks ganger det beløpet regjeringen har tenkt å bruke på å støtte utbygging i 2014. I dag er det dessverre mange kommuner som har et slikt regelverk. I praksis fører det til unødvendig høye kostnader for alle, også kommunene, og at bredbåndsutbyggingen flere steder har stoppet opp. Det er grunn til å mene at dette skjer fordi beslutningene gjøres av folk i kommunene som ikke forstår de dramatiske konsekvensene av manglende bredbånd, og at de har et ansvar for å legge til rette for utbygging av samfunnskritisk infrastruktur.

Den forrige samferdselsministeren mente at regjeringen ikke skulle ta beslutninger på vegne av hele landet. Tilsynelatende trodde hun det vil gi merverdi lokalt at kommunene bruker tid og penger på å jobbe fram, forvalte og videreutvikle 428 varianter av graveforskriften. Med den innstillingen ville hun antakelig også ment at det ville gitt merverdi og styrket demokratiet lokalt om kommunene selv hadde valgt hvilken side av veien vi skal kjøre på. Kommunene og KS burde være like opprørt av den forrige regjeringens tilnærming som bransjen og bredbåndsbrukerne er.

Samferdselsminister Kjetil Solvik Olsen sier også at i arbeidet med ny graveforskrift vil det være altfor krevende å forholde seg til alle kommunene, og at han foretrekker å forholde seg til én instans framfor å måtte føre dialog med 428 kommuner.

Dette er det lett å forstå. Det bør være like lett for kommunene, KS og regjeringen å forstå at det er enda verre å forholde seg til det samme antallet kommuner, store kvalitetsforskjeller på lokal regulering og at vi derfor trenger et felles regelverk for graving i hele landet.