Annonse
Debatt
Barnekonvensjonen og fattigdomsbekjempelse
I Norge i dag lever det mange barn som har så lav levestandard at det er i strid med FNs barnekonvensjon.
Barn har behov for spesiell beskyttelse, og derfor har de sine egne rettigheter uttrykt i FNs barnekonvensjon. Den gir barna de samme grunnleggende rettigheter uansett hvem de er og hvor de bor.
Alle barn er født med rettigheter. Disse er politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle og gjelder alle under 18 år, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion og kultur. Konvensjonen bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner, over alt.
Barnekonvensjonen er ett av de nyeste menneskerettighetsdokumentene, men er likevel den internasjonale avtalen som flest land har ratifisert. Det er bare Somalia og USA som ikke har ratifisert barnekonvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I 2003 ble den en del av norsk lov. Stortinget vedtok samtidig å gi barnekonvensjonen forrang hvis det skulle oppstå motstrid mellom norsk lovgivning og konvensjonsbestemmelsene. Dette var et viktig politisk steg i retning av å sikre reell oppfyllelse av alle barns rettigheter.
Hvordan står det så til hos oss? Nylig ble boken «Barnekonvensjonen - barns rettigheter i Norge» lansert (Høstmælingen m.fl. (red.) 2008). Boken er skrevet av en gruppe forfattere med særskilt kompetanse innenfor hvert sitt temaområde. Dr. jur. Mons Oppedal har skrevet om barns rett til materiell velferd. Barns materielle velferd er en samlebetegnelse på en gruppe rettigheter som dreier seg om det økonomiske og materielle fundamentet for barns eksistens og utvikling. Dette omhandler blant annet barnets rett til tilfredsstillende levestandard.
Oppedal har sett på hvilken betydning barnekonvensjonens bestemmelser får for fattige barn. Han minner oss om at konvensjonen gjelder som norsk lov, og at den går foran annen norsk lov der det er motstrid. Etter en gjennomgang av det regelverk på området som er ment å forhindre fattigdom, konkluderer han med at nivået på veiledende stønadssatser for sosialhjelp ligger så lavt for familier med barn at det er i strid med bestemmelsen i barnekonvensjonens artikkel 27, som regulerer barnets rett til tilfredsstillende levestandard.
Videre sier Oppedal at det kan se ut til at faste, statlige satser på et langt høyere nivå enn dagens sosialhjelp, både vil ivareta barnets rett til likebehandling og tilfredsstillende velferd, uansett hvor i landet det bor. Han tilføyer at et slikt system antakelig også vil være langt mer effektivt.
Over flere år har forskere dokumentert fattigdommen blant barn i Norge, både i tall og tale. Om vi oppsummerer funn som knytter seg til barns hverdagsliv, samsvarer dette med Oppedals konklusjon om manglende oppfyllelse av barns rett til en tilfredsstillende levestandard.
Kommunene har, innenfor dagens velferdsorganisering, ansvaret for å sikre at barns rettigheter etter barnekonvensjonen blir realisert, herunder bekjempelse av barnefattigdom. Jeg er usikker på hvor godt kjent dette ansvaret er i de politiske, administrative og faglige miljøene i kommunene.
Oppedal viser til at FNs barnekomité har uttrykt to bekymringer med relevans til disse reglene: Dels reises spørsmålet om hvorvidt den desentraliserte organiseringen av kommunale helse- og sosialtjenester fører til ulikheter mellom barn avhengig av hvor de bor.
Dernest pekes det på at innvandrerbarn utgjør en høy andel av barnebefolkningen som lever i hushold med vedvarende lav inntekt.
Komiteen gir følgende anbefaling til norske myndigheter: «The Committee recommends that the State party ensure that the needs of all children are met and take all necessary measure to ensure that no group of children lives below the poverty line.»
Når kommunene, til tross for FNs bekymringer, ikke protesterer på at et slikt ansvar er delegert fra sentrale myndigheter, er det viktig at de er kjent med hvilket ansvar de velger å beholde.Fattigdomsbekjempelse blant barn og unge er viktig ikke bare i barndommen, men også for deres fremtidsutsikter i forhold til utdanning, arbeid og helse. Dette er et stort ansvar kommunen har valgt å beholde, nokså alene.
