Barnehagene må også kutte

Det har nærmest brutt ut full strid mellom KS og Private barnehagers landsforbund de siste ukene. Katastrofevarslene fra PBL om kutt i tilskuddene til deres medlemmer stemmer dårlig overens med KS` egne tall om at kommunene i år bruker over 5 prosent mer på barnehager i tråd med pris- og barnevekst.

At PBL med sine rop om ulv risikerer å miste anseelse, er én sak. Men KS-tallene viser også at Kommune-Norge fortsatt skjermer barnehagene fra effektivisering og den samme prioriteringen som folkevalgte må gjøre i skole og eldreomsorg.

Bakgrunnen er truslene som har hengt over kommunene de siste årene: Bruker dere mindre egne penger på barnehage, risikerer dere å miste tilskudd.

Riset var kanskje nødvendig i en periode der regjeringen, og særlig SV, satte inn enorm prestisje på å få full barnehagedekning. Den jobben var ikke kommunene i stand til å gjøre uten sterkt påtrykk fra staten, med tilhørende store tilskudd til de som somlet mest.

Det er dilemmaet hver gang man ønsker å heve standarden i hele landet. De som har gjort jobben tidlig, blir straffet. Ordningene som følger av en statlig satsing, gir alltid mest til dem som har holdt igjen.

Øremerking er ineffektivt, for det ikke handler om å bruke pengene best mulig, men om å få bygget ut tilbudet.

Nå har alle rett på barnehageplass, og tilskuddene er ikke lenger øremerkede, men en del av en ramme kommunene skal stå fritt til å prioritere innenfor.

I virkeligheten er det ikke slik. De detaljerte kravene fra Kunnskapsdepartementet og Kristin Halvorsens utsagn om at hun følger kommunene nøye, viser at departementet på ingen måte har tenkt å la kommunene overta ansvaret. Trusselen om sanksjoner lever ennå.

Mens barnehagene har vært omfattet av en ineffektiv og kostnadsdrivende øremerking, har de andre sektorene i kommunene vært underlagt tøffe prioriteringer. Skoler legges ned, sykehjem stenges eller blir ikke bygd, vedlikehold utsettes.

Når barnehagene nå er en del av rammetilskuddet, er det helt opplagt at sektoren må være gjenstand for de samme tøffe valgene. I stedet opplever kommunene at den politiske budskapet er uforandret: Kutter dere, må dere ta konsekvensene. Kanskje kommer øremerkingen tilbake, eller vi strammer til regelverket.

Dermed blir opplevelsen at SV bryter den underliggende kontrakten for hele inntektssystemet. Prioriteringene gjøres best lokalt, derfor er det aller meste av inntektene uten spesiell merkelapp. Men signalet fra Halvorsen er at barnehagene skal ha penger, uansett hvor mange bedre tiltak det går an å bruke pengene på – enten det er barnehage, skole, eldreomsorg eller vedlikehold.

Når en ordning går fra å være finansiert av en øremerking til rammetilskudd, er det helt naturlig at mange vil stramme inn pengebruken. Derfor bør langt flere kommuner kutte i utgiftene til barnehage. Mange steder vil det være mye lurere å legge de sparte pengene i utstyr i grunnskolen, videreutdanning av egen stab eller flere lærere. Andre har sterkt behov for å kutte for å få økonomien i balanse, og da kan ikke en vesentlig sektor være helt beskyttet; det vil gi enda større kutt i andre sektorer.

Kvaliteten i barnehagen kan sikkert bli bedre. Det kan den også i andre sektorer. Hvilke deler av kommunen som trenger mest penger, er en vanskelig nok vurdering for de folkevalgte fra før, om ikke de skal ta hensyn til trusler om represalier om man ikke bruker såkalte frie inntekter slik kommunen selv synes er best.