Barn og unge som forstyrrer

Historien om Christoffer, den lille lysluggete gutten, med de triste blå øynene, er blitt en av de mest omtalte barnemishandlingssakene i Norge. Christoffer Gjerstad Kihle, ble bare åtte år. Han døde 2. februar 2005, i sitt hjem i Kodal i Vestfold, med store hodeskader samt andre skader på den lille kroppen. Rettsmedisinere konkluderte med at dødsårsaken var et 17 cm langt brudd i hjerneskallen. I ettertid har alle offentlige etater som var involvert i saken fått kritikk, og saken er blitt et symbol på systemsvikt og vold mot barn.

Voldsutsatte barn er alltid på vakt, kritiske, skeptiske, fraværende eller viser andre tegn på at noe er galt. De er vant med å måtte skanne omgivelsene og situasjonene for farer. Kanskje er mor og far stadig beruset, kanskje er det våpen hjemme? Kanskje sitter de på skolen og er redde for at far dreper mor mens de er borte. Kanskje er de redde for at en av mennene som kjøper sex av mor, skal skade henne.

Derfor er kroppen til disse barna i konstant alarmberedskap. Små kropper blir syke av slikt. Nyere forsking viser oppsiktsvekkende funn når det gjelder somatisk sykdom. Mennesker som har hatt slike oppvekstvilkår, er overrepresentert på statistikker for forskjellige typer kreft, hjerte- og karsykdommer og infeksjoner.

Hjernens stressreaksjonssystem er på hele tiden hos disse barna, og det gjør at de får permanente endringer i hjernen. De må bruke all energien sin på å skape mest mulig trygghet, istedenfor å holde på med aktiviteter som trygge barn opplever som gøy og utviklende.

Mangler trygghet

Barn som lever med vold, overgrep og omsorgssvikt, får ofte utviklingstraumer. Det betyr at de kan ha vansker med å oppleve at verden er et trygt sted å være. Derfor kan de trekke seg unna, og de kan ha vansker med å «lese» andre mennesker. De kan få smerter i kroppen, være mye syke og få vansker med å bevege kroppen fritt. Følelser er vanskelige, fordi de aldri har lært å regulere dem, og de mangler også det emosjonelle språket.

Når det gjelder atferd, kan de ha vansker med å styre seg, være aggressive mot andre, slite med søvnvansker, misbruke rusmidler, ha en utagerende seksualitet, et unormalt forhold til mat, skade seg selv, eller de kan være smiskete, opptatt av å bli likt og vise stor vilje til samarbeid. Andre er i opposisjon og har vansker med å godta og forstå regler. Konsekvensene av å vokse opp under slike forhold kan være mange og omfattende.

Undersøkelser viser at i overkant av 90 prosent av inneliggende pasienter i rusmiddelomsorgen har vært utsatt for seksuelt grenseoverskridende hendelser. Også når det gjelder langtidspasienter i psykisk helsevern er det høy forekomst av grenseoverskridelser.

Det er mange språk i verden, og mange av oss snakker både norsk, engelsk, tysk og fransk. Noen snakker bare norsk, et lite og sjeldent språk. Sånn er det med barn som lever med vold, overgrep og omsorgssvikt – de har også mange språk, når de forsøker å formidle sin smerte.

Kommuniserer med vold

Mange blir feiltolket, særlig de som utagerer og bruker vold. Vi blir veldig forstyrret av unge som utagerer og bruker vold for å kommunisere med omverdenen. En del voksne blir så forstyrret at de ikke evner å se annet enn den uønskete atferden.

De av oss som blir mest forstyrret, roper på høyere straffer, mer disiplin i skolen, større muligheter for å utøve tvang i barneverninstitusjoner, flere ungdomsfengsler og mer politi i gatene. Men når mennesker som har klart seg godt på tross av vold og overgrep i barndommen, forteller sine historier, var det ikke straffen som gjorde at de klarte seg, men at noen brydde seg.

Som fagfolk må vi evne å se på oss selv og hvordan vi møter disse barna, særlig de som forstyrrer oss. Vi må se på egne holdninger, verdier og vår egen faglige plattform. Vi må våge å møte den bakenforliggende årsaken, for vi kan vel ikke ha på oss at vi som samfunn straffer traumatiserte og voldsutsatte barn?