Asylmottak og rasisme

I asyl- og integreringspolitikken har Kommune-Norge bidratt med både skurker og helter i de siste månedene. Vinje kommune trekkes fram som det gode eksempel i de fleste integreringsdebatter og i absolutt alle diskusjoner om innvandrere fra Somalia.

Lokalpolitikerne fra Fyresdal og Våler i Hedmark er blant dem som henges ut som fremmedfiendtlige i riksmediene - fordi de ikke ville ha asylmottak.

De kommunepolitikerne som i de siste måneder har sagt nei til UDIs forespørsel om å ta imot flere flyktninger har helt sikkert vært forberedt på risikoen for at de kan bli hengt ut som egoister og inhumane i de store avisene og på NRK, men de har neppe vært forberedt på debatten som er kommet nå tidlig på høsten etter flere rasistmotiverte voldshandlinger. Det stilles spørsmål om politikeres argumentasjon mot asylmottak og for en strengere innvandringspolitikk kan nøre oppunder rasismen.

Det er ikke mye man vet om sammenhengene mellom politisk argumentasjon og rasisme. Antakeligvis er det slik at enkelte personer som fra før av er skeptiske til innvandrere vil bli enda mer skeptiske, eller direkte fiendtlige, dersom politikerne legger vekt på alle problemene som følger med det store tallet asylsøkere. Men det er også sannsynlig at politikere som bare snakker om det positive ved innvandringen, kan øke skepsisen hos dem som på forhånd er negativt innstilt. Årsaken er at de oppfatter politikerne som snillister og dermed bekreftes oppfatningen om at politikerne «kaster» trygder og andre goder etter våre nye landsmenn. Slikt blir det både rasisme og politikerforakt av.

Kunsten - både for sentrale og lokale politikere - blir dermed å balansere, og det er det mange ordførere som gjør. Senterpartiordfører Kjerstin Wøyen Funderud i Våler i Østfold er et eksempel. Da asylsøkere på Nordbybråten transittmottak ble regelrett angrepet av en tilreisende og aksjonerende gruppe tsjetsjenere, var hun oppriktig opprørt på asylsøkernes vegne, og hun tonet i de første dagene ned den frykten og/eller skepsisen som lokalsamfunnet hadde gitt uttrykk for i svært lang tid. Men det var i riksmediene - lokalt hadde hun og flertallet i kommunestyret allerede i halvannet år vært bestemt på at de skulle legge ned mottaket.

I Våler er 15 prosent av innbyggerne asylanter, og slik har det vært i 19 år. Ettersom asylsøkerne stadig skiftes ut og ikke skal integreres i den kommunen der mottaket er, er det lett å forstå at holdningene i lokalbefolkningen blir negativ. Da tallene og historien kom på bordet, var det trolig få som beskyldte lokalbefolkningen i Våler for å være rasistisk.

Annerledes er det med de større kommunene som i disse dager sier nei til å bosette flyktninger fordi de ikke har boliger eller flyktningkonsulenter tilgjengelig. Når politikerne i slike kommuner argumenterer imot nye flyktninger, kan de så lett mistenkes for å gi etter for det de antar er folkemeningen. De ser for seg utallige samtaler på butikken og i nabolaget med engstelige velgere, og det orker de ikke. De sier nei, ikke fordi de tror det ville ha vært helt umulig å få noen nye landsmenn inn i kommunen, men fordi de ikke ønsker vanskelige debatter.

Den typen politiker nører kanskje ikke oppunder rasismen, men han eller hun gjør ikke noe for å motarbeide den. De glemmer at en av de viktigste oppgavene for en politiker er å opplyse og å veilede publikum.

Sett fra et moralsk ståsted er slik oppførsel kritikkverdig, men den er også ufornuftig, dersom man ser på kommunens interesser i tiårene fremover. En ting er at befolkningsfremskrivningen for flertallet av norske kommuner er ganske deprimerende lesing. I den største delen av landet vårt trenger man nye nordmenn.

Enda viktigere er det at heterogene og fremmedskeptiske lokalmiljøer kan virke trange for bygdas beste barn. Man kan risikere å øke fraflyttingstakten og å få en uønsketfordeling mellom den delen av ungdommen som blir og den som drar. Det er i de siste årene blitt snakket ganske mye om bygdeungdommens søken etter caffe latte-drikking og andre såkalt urbane aktiviteter, men det er ikke blitt snakket så mye om politiske og kulturelle holdninger som kanskje kan jage en del ungdommer bort fra lokalsamfunnene.

Den amerikanske økonomiprofessoren Richard Florida, som gjestet Oslo sist uke, har en tese om at det er de tolerante byområdene som vinner kampen om fremtidens arbeidskraft. De som er unge i dag vil ikke bare ha en meningsfylt jobb, de vil også ha et spennende liv utenfor jobben, og da søker de en åpenhet og et mangfold som man ikke finner i de kommunene som i dag kvier seg for å bosette flere flyktninger.

Så det er bare å legge seg i selen for å få til enda bedre og enda mer integrering - uten å bli snillist.

Skrevet av: Aslak Bonde