Arbeidslinja - et vakkert mål underminert av manglende realisme?

Det disse virkemidler og organisatoriske redskap har felles, er at de alle er rettet inn mot det samme og etter hvert felles europeiske anliggende de siste tiårene: «Arbeidslinja» som det sentrale mål for velferdspolitikken. Dvs. å beholde personer med helsemessige eller sosiale problemer i inntektsgivende arbeid.

Arbeidsgiverne i privat sektor slutter seg også til; bare nevn pensjonsreform, premiering av arbeid og det å stå i jobb så lenge som mulig. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon kan snakke mye om det. De andre også. Den rasjonelle begrunnelse for dette er at på denne måten holdes tallet på mennesker med trygd og offentlige hjelpeordninger nede og de offentlige utgiftene lavest mulig.

Det politiske system, forvaltningen og partene i arbeidslivet står overfor en formidabel utfordring: Aetat registrerte for eksempel i løpet av 2004 hele 338.000 personer som helt ledige, og antall uten arbeid til enhver tid varierer mellom 80- og 100.000. Over 302.000 personer er uføretrygdet, og nesten 51.000 er under rehabilitering. I alt 700.000 personer i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet.

Uenighet i målsetting og virkemiddelbruk til tross, det er bred og reell enighet om at utfordringen skal møtes, selv om utålmodigheten hos brukerrepresentantene er konstant. Men både de og vi må fortsatt smøre oss med tålmodighet: Samkjøring og harmonisering av forvaltningskulturer, regelverksutforming og prøving og feiling vil ta tid. Dette er legitimt og ikke spesielt oppsiktsvekkende. Men hvor tålmodig?

Embetsverkets utilstrekkelige operative forståelse for under hvilke forutsetninger arbeidslivet kan absorbere tilgang på arbeidskraft, bidrar heller ikke til å holde fokus på arbeidslinja. Det gagner heller ikke saken dersom lojalitetskulturen, særlig på mellomnivå, er slik at ikke korrigerende signaler blir formidlet oppover i kommandosystemet. Sykefravær sier av og til litt om utakt her.

Finansministeriets vanetenkning og dyrking av «rådende oppfatninger», gjerne supplert med rituell bekymring for brudd på Handlingsregelen, er også en fin brems mot noe gjennombrudd i retning av langsiktig tilrettelegging for verdiskapning og arbeid til alle. Jeg kan i denne sammenheng også love at en synlig selvtilfreds finansminister skal få et forklaringsproblem, etter hvert som det stunder til valg.

Skjønt arbeidslinja er en god sak å mobilisere for. Både Arbeidsdirektøren, Jens Stoltenberg og Victor D. Norman er enige om det og sier gjerne, selv i lys av de store tall, at arbeidsledighet endog er sløsing med samfunnets ressurser. Ja, dette er lett å uttale, men hva i all verden er det de har i ermet som skal fylle gapet mellom ønske og virkelighet? I løpet av vår levetid.

Et blikk på dette rituelle motespråket bringer tankene hen på noen sitater fra den nylig avdøde amerikanske diplomaten George F. Kennan, i dennes omtale av politikk og politikere i en annen og overordnet sammenheng, gjengitt i en kommentarartikkel av Nils Morten Udgaard i Aftenposten 29. mars i år: I politikken var målene «vanligvis forfengelige, urealistiske, ekstravagante, til og med patetiske - det var lite sannsynlig at de ville bli nådd, de var knapt til å bli tatt alvorlig…»

Slike mål og programerklæringer er det mange av. Antakelig syntes Stortinget at de hadde gjort gagns arbeid, da de for en god del år siden hadde vedtatt Grunnlovens § 110, første ledd: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe seg Udkomme ved sitt arbeide.» Hvilende bestemmelse?

Men, verst av alt er bruken av kampanjer som arbeidsform, denne hurlumheien som varmer så godt en liten stund og som mediene elsker. Derfor må det mobiliseres på langsiktig og realistisk grunnlag.

Arbeidslinja er derfor ikke noe forbloms terbarn og dem som vil alle vel. Vi må være mye mer presise i dens målsetting - ikke alle verken kan eller skal i arbeid. Noen har mer enn nok med bare å være til og skal ikke presses til noe som helst. Kan de bare få litt mer trygghet, litt bedre livsstandard og noe mer forutsigbarhet, så skal både de og vi være glade. Jeg tror heller ikke at vårt arbeidsliv på kort sikt kan makte å absorbere særlig mer enn, la oss si om lag 200.000 mennesker på hel- og deltid. I alle fall om vi nøkternt skal forutsette at vårt administrativt/økonomiske system i hovedtrekk skal bestå som i dag.

Vi kan heller ikke betale oss ut av dagens situasjon. Dessuten har vi har en fattig verdiforståelse, om vi tror at penger alene kan gjøre oss fortjent til selvreferansen som verden rikeste land. Toleranse, improvisasjon og hverdagsmot må også være ingredienser, om veien videre skal bli farbar, og for de bevegelseshemmete gjelder det helt bokstavelig.

Det er å håpe at dette brede, men krevende perspektivet ikke går tapt i iveren etter å få oss til å stå lengre i arbeid og å senke pensjonskostnadene.

Skrevet av: Randolph Chr. Endresen