Alt kan ikke telles noe må fortelles

Jeg har i løpet av de siste månedene jobbet med systematisering og dokumentasjon av resultater fra 138 kvalitetskommuners jobbing med kvalitet og sykefravær. Det slår meg at det er så mye godt arbeid og så mange gode erfaringer som bør fortelles og ikke bare telles. I jobben med å systematisere resultater går gode fortellinger tapt. Jeg tror vi må fortelle mer enn vi teller.

Selvsagt skal vi vise tall og synliggjøre sammenhenger, effekter og resultater. Det skal ikke stå på det ved prosjektslutt. Kvalitetskommunene har resultater, bevares.

Et knippe resultater viser at kvalitetskommunene har en bedre utvikling i sykefraværet enn kommunene som ikke er med i programmet. Vi kan vise til at endringer i informasjon og oppfølging øker den brukeropplevde kvaliteten. God ledelse er en viktig faktor og en forutsetning for utvikling og endring. Lokalt trepartssamarbeid har god effekt og er en egnet metode for forankring og informasjon.

Mange kommuner har prosjekter som viser at reduksjon i sykefraværet også øker den brukeropplevde kvaliteten. Mange spennende resultater har kommunene skapt.

La meg nevne et prosjekt i Fyresdal kommune, som har kombinert de ansattes ønsker om større stillingsandeler med målet om at brukerne skulle oppleve god kvalitet i sine møter med tjenestene. Økte stillinger ga færre tjenesteytere per bruker. Man tilrettela også for mer tverrfaglig samarbeid og økte kompetansen hos de ansatte. Målinger viser at utagerende atferd blant beboerne ble redusert og antall epileptiske anfall sank. Det er dokumentert økt trivsel blant brukere, hos de pårørende og de ansatte. Dette er et prosjekt med godt resultat. Det er grunn til å være stolt over resultater og positive effekter. Samtidig hører det med noen gode fortellinger om bedre liv som vi ikke får tak igjennom den vanlige prosjektrapporteringen.

Jeg skulle så gjerne fortelle på en bra måte om «Emma», som får et bedre liv når turnusordningen i bofellesskapet endres til en medleverturnus. At effekten er redusert sykefravær og økt motivasjon hos de ansatte og reduserte kostnader for kommunen, er fint. Men for Emmas liv innebærer det turer som tidligere var umulige innenfor en 7,5 timers vakt. Det betyr at hun gjennom en uke bare har sju mennesker å forholde seg til. Tidligere var det kanskje 20 i løpet av samme periode. Færre utageringer, færre anfall og mer aktivitet på egne premisser betyr at hun har et bedre liv enn før. Dette er jo selve resultatet. At foreldre også ser at Emma har et bedre liv, at de kjenner de ansatte når de er på besøk, at de er trygge på at de ansatte også kjenner Emma, er et resultat som ikke så lett lar seg telle annet enn som økt pårørendetilfredshet.

Gloppen kommune har et prosjekt med mål om å øke fremmedspråklige foreldres forståelse for barnehagens mål, innhold og aktiviteter. Det er et godt eksempel på et prosjekt som gir et bedre tilbud til barna, bedrer samarbeidet mellom barnehage og hjem, øker kulturforståelsen og øker inkluderingen. Det er knapt og korrekt beskrevet, og mange gode effekter kan kvitteres ut.

Men jeg ville så gjerne at vi fikk historien om hva det betyr for Fatimah og hennes datters forankring i samfunnet når hun møter de ansatte i barnehagen. Vi kunne fått fortellingen om hva som skjer med henne når hun kommer til ansatte som ser henne, møter henne med respekt og tar henne på alvor. Det er fortellingen om hvordan kommunen og fagfolkene i barnehagen skaperet nettverk og gir rotfeste. Den fortellingen er et resultat i tråd med målet.

Hverdagen blir slik vi forteller den. I stadig flere kommuner og virksomheter for øvrig snakker man ikke lenger om sykefravær. Det er nærvær og nærværsfaktorer som i sterkere grad fokuseres. Det er intuitivt forståelig at det gir mer energi å fokusere på dem som er til stede, og hvilke faktorer som gjør at folk kommer på jobb, enn det omvendte.

Når Tana kommune greier å redusere sykefraværet med 2 prosentpoeng, er det god måloppnåelse. Men også her kunne det vært laget en fortelling om hun som gjennom aktiv bistand og egeninnsats kommer tilbake til jobb etter lang tids sykmelding. Det kunne vært fortalt en historie som gir liv til tallet om 2 prosentpoengs nedgang, og som berører oss og gir energi.

Prøv noen runder på ulike kommuners hjemmesider. Det er ikke spesielt oppløftende. Det vil si, sidene er gjennomgående veldig ordentlige og fylt med saklig og nyttig informasjon. Sidene og informasjonen er likevel til forveksling lik hverandre, hvis man korrigerer for bilder og kommunevåpen. De fleste er rett og slett litt kjedelige. Og det er, som min far pleide å si, langt mellom drammene.

Hvor er historiene? Hvor er fortellingen som gir både innbyggere og ansatte stolthet og mot? Jeg ønsker at kommunene i større grad tar ansvar for fortellingene. Fortellinger som gir tallene liv, fortellinger som er konkrete, synliggjør og bidrar positivt.

Har du forresten hørt historien om Helges bilverksted? Ikke? Du kan se og høre den hvis du vil. Sjekk ut www.kvalitetskommuner.no. Der ligger denne og mange andre fortellinger. Jeg garanterer deg at det er fortellinger som teller.