Alarmister mot naivister

«Er det noe håp for oss, et desillusjonert pakk som for lengst har satt seg selv innerst i historiens skammekrok?» skriver den franske filosofen Pascal Bruckner, en av mange stemmer som nå slår alarm og mener at den europeiske sivilisasjonen er i full fart mot en sikker undergang.

Islam pekes ut som Europas nye fiende. En muslimsk invasjon av kontinentet hevdes å være i gang. Metoden muslimer tar i bruk, ifølge denne gruppen, er en kombinasjon av emigrasjon, høye fødselstall, utnytting av toleransen i demokratiet, kulturelt press, myk jihad og terrorisme.

Resultatet blir at muslimer på sikt kan komme til å legge Europa under seg og skape et Eurabia, hvis ikke våre politikere, intellektuelle og den vanlige borger våkner og rister av seg den kollektive dovenskapen og feigheten.

Alarmistisk litteratur og avskrekkende bøker og artikler om islam er dessverre blitt en trend i tiden. En fellesnevner for denne typen litteratur, som er blitt varemerket til ultra-høyre fløyen, er forenkling, generalisering og polarisering. Innledningen til den danske boken «Storm over Europa» fra 2006 (og for så vidt også tittelen) kan illustrere dette:

«Spørsmålet som mange europeere stiller er om Øst og Vest kan møtes i fredelig sameksistens, eller om det i løpet av de neste årtier vil komme alvorlige konfrontasjoner mellom de to store kulturer.»

I sin bok fra 2007, «Amerika-brevet: Europa i fare», advarer Høyre-politikeren Hallgrim Berg mot en galopperende islamisering.

«Den vestlige verden er splittet… Samtidig truer en voksende islamistisk bevegelse og muslimenes tilstedeværelse og vekst i Vesten grunnlaget for demokrati og vestlige kulturers egenart. USAs og Europas fremtid henger med andre ord i en tynn tråd.»

En slik tilnærming er virkelighetsforenklende og etisk svært problematisk. Det finnes ingen empiriske belegg for den påståtte muslimske konspirasjonen. Det å fremstille innvandrere med muslimsk bakgrunn - som kommer fra alle verdens hjørner - som en homogen og sammensveiset gruppe med en klar plan og et overordnet mål, bringer uhyggelige, men reelle assosiasjoner til «Zions vises protokoller».

Som kjent tilhører muslimer forskjellige samfunnsklasser, yrkesgrupper og språkgrupper og kan være alt fra ultraortodokse til hardbarkede ateister. Identitet er blitt mye mer komplekst i en global verden hvor forskjellige og ofte kryssende tilhørigheter kan bæres av én og samme person. Med andre ord er det ikke mulig å dele inn menneskeheten i klart atskilte sivilisasjoner som følger religiøse skillelinjer. Saken blir ikke bedre av at disse sivilisasjonene antas å være på kollisjonskurs med hverandre.

Den radikale høyresidens rasistiske undertoner og apokalyptiske rop om den vestlige kulturens snarlige undergang, har generert en politisk motstrøm. I møtet med skrekkscenarier om et Europa på vei mot kulturelt selvmord, splittelse, etniske konflikter og blodbad, har venstresidens utopister tegnet et motbilde som mangler minst like mye kontakt med virkeligheten. En dominerende forestilling om at det vestlige opplysningsprosjektet er uslåelig, og at totalitære religiøse bevegelser over tid kommer til å tilpasse seg det filosofiske og verdimessige grunnlaget for demokratiet, nærmest uten ideologisk kamp, vitner om en utbredt historieløshet og naivitet i denne leiren.

Gode forsetter kan nemlig aldri erstatte bakkekontakt og en redelig og realistisk omgang med faktiske forhold. De venstreintellektuelles tåkeleggende analyser av alvorlige samfunnsproblemer og manglende vilje til å hanskes med reelle motsetninger og verdikonflikter i befolkningen, forsterker snarere enn løser problemene vi står overfor i dag. Idealisme kan fort utvikle seg til selvpisking, intellektuell latskap og defaitisme. Sånn sett får de nykonservative delvis rett i sine anklager mot de politisk korrektekulturrelativistene.

Det liberale demokratiet vil alltid være sårbart mot totalitære og illiberale ideologier og religiøse systemer. Kampen mot antidemokratiske strømninger må derfor holdes varm. Men slaget står egentlig ikke mellom muslimer og kristne, mørke og hvite eller østlige og vestlige.

Den virkelig avgjørende skillelinjen i den pågående ideologiske kampen er mellom på dem som står for humanistiske idealer, tar utgangspunktet i individet og forsvarer likhetstanken og universelle rettigheter på den ene siden, og de som ser verden som en føderasjon av kulturer og religioner og relativiserer grunnleggende humanistiske prinsipper på den andre siden.

Den siste kategorien favner høyreradikale personer og grupper som svartmaler virkeligheten og sprer hets mot kulturelle og religiøse minoriteter. Det som ikke er lett får øye på, er at denne gruppens standhaftige motstandere av naive idealister egentlig står på samme side. De krigende partene ser nemlig virkeligheten gjennom de samme brillene.

Behovet for en sunn og konstruktiv posisjon begynner å bli akutt. Når demokratiets essens og eksistens skal forsvares, må kollektivistiske og totalitære tankesystemer uansett farger og hensikter motarbeides.

Skrevet av: Sara Azmeh Rasmussen