Akademikermangel truer lokaldemokratiet

Jeg tror det er mange og sammensatte årsaker til at akademikere velger bort kommunen som arbeidsplass. Det er åpenbart at lønn betyr mye, men det er mange andre sentrale årsaker også.

Min erfaring er at akademikere, som alle andre, ønsker et faglig nettverk rundt seg. Det er viktig for å trives og for å utvikle seg som fagperson. I mange mindre kommuner er enkelte fagfolk nokså alene innenfor sitt fag, kanskje særlig innen natur-/tekniske fag, planlegging og økonomi. Dette er sentrale stillinger for at kommunen skal utvikle seg videre både som organisasjon og samfunn. Det er en tydelig tendens til at fagfolk foretrekker mellomstore og store kommuner.

Forholdet mellom administrasjon og politikk er, slik jeg har opplevd det, ganske forskjellig i små og større kommuner. Det er med undring jeg har sett hvordan politikere i en del små kommuner med største selvfølge trer inn på den faglige arenaen. Som to enkle eksempler kan nevnes ordføreren som orienterer i mediene om brudd på vannforsyningen eller som møter statlige fagetater alene.

Jeg tror at kommuneloven har bidratt til en svekking av fagligheten i kommunene. Riktignok kreves det at en sak skal være godt utredet, men ellers så gir loven svært frie tøyler til politisk ledelse. Jeg tror manglende faglighet som grunnlag for politiske valg er med på å svekke kommunenes legitimitet, og det er grenser for hvor mange ganger gode fagfolk synes det er greit ikke engang å få gi et godt råd.

På den annen side er det mange akademikere som ønsker å jobbe i distriktene, og i store deler av landet er det ikke lett å få en akademikerjobb andre steder enn i det offentlige. Derfor tror jeg at mye kan sikres ved at mindre kommuner slår seg sammen.

Molde kommune har 24.000 innbyggere, og det tar en halvtime med bil fra ytterkanten av kommunen til sentrum. Dette oppleves av de fleste som akseptabelt. Dersom dette ble brukt som et mulig kriterie for kommunestørrelse, ville vi sett mange sammenslåinger. For eksempel kan Ulstein, Hareid, Herøy og Sande bli en sterk og slagkraftig kommune, der ingen vil ha mer enn en halv time til sentrum.

Slik situasjonen er nå, kan vi oppleve at kampen for å opprettholde småkommunene blir lokaldemokratiets egen fiende. Ved å bygge større kommuner og større fagadministrasjoner, vil rådhusene åpenbart bli mer attraktive arbeidsplasser i Distrikts-Norge.