Ny rådmann i Lørenskog

– Hvorfor vil du være rådmann?

– Fordi det gir en fantastisk mulighet til å være med og utvikle et lokalsamfunn, bidra til en bedre hverdag for innbyggerne og utvikle medarbeiderne.

– De fem beste årene av ditt liv, sier du om rådmannstida i Sande. Hva fikk deg til å slutte?

– Ja, i Sande var det fine medarbeidere, konstruktive politikere og varme innbyggere, i tillegg til fine år for familien. Nå syntes jeg at jeg mestret det å være rådmann i Sande på en god måte, og hadde behov for nye utfordringer.

– Hva er den største utfordringen nå?

– Å komme inn i en kommune som er så offensiv. Her er det veldig mye næring, en offensiv utvikling av sentrumsområdet og over 110 nasjonaliteter.

– Hvordan vil du håndtere dette?

– Det er snakk om å kunne lytte til politikere og lokalsamfunn og omforme kunnskapen til handling. Å ha følsomhet er veldig viktig.

– Budsjettet sprekker for det nye kulturhuset i sentrum. Hva blir konsekvensen?

– Overskridelser på 15–20 millioner kroner på Lørenskog Hus, håndterer kommunen greit. Vi har god økonomistyring. Huset skal stå ferdig 30. april.

– Hvordan vil du karakterisere deg selv som leder?

– Åpen, nysgjerrig, omsorgsfull og handlekraftig. 

– Hvis du ble redaktør for en utgave av Kommunal Rapport, hva ville du prioritere?

– Jeg har stor glede av å lese avisa i den formen den har. Det er bra å synliggjøre god praksis som man kan la seg inspirere av. Å gå enda dypere i fagstoff kunne man gjerne gjort.

– Hva gjør du på fritida?

– Som i barnefamilier flest, går det en del tid til å bringe barn til aktiviteter. Ellers leser jeg mye skjønnlitteratur og er opptatt av friluftsliv og musikk. Det blir sikkert mer musikk enn gjennomsnittet og noe tyngre litteratur. 

– Hvilken bok vil du anbefale? Og hvorfor?

– Sommerens forfatter har vært Jose Saramago. Høydepunktet av de tre bøkene jeg har lest, var «Dødens uteblivelse». Den har relevans for kommunal sektor, for hva ville skjedd hvis ingen av dem som ble syke døde? Omsorgsoppgavene ville blitt formidable, men da fant vi kanskje løsninger på det også.

– Hvem vil du invitere på en middag for to?

– Ragnhild, kona mi – fordi hun fortjener det. Enkelt og greit.