Rik på omsorg, raus med omsorg

- Vi bor i en god kommune. Den er vant til innbyggere som trenger litt hjelp, og har et system for å gi hjelp, sier Hege Beate Haukebø (32).

Sønnen Trygve (2) ble hjerneskadet under fødselen, har cerebral parese og epilepsi.

Spiste, spydde og skrek

Første halvår med ham var en uendelig runddans med mating, spying og vasking. Han skrek og kastet opp hver natt. Foreldrene var utslitte og hadde liten tid til storebror Magnus. Etter hvert innså de at de måtte ha hjelp, spesielt i de periodene pappa Asbjørn er på jobb i Nordsjøen.

De fikk nattevakt i hjemmet, først hver natt, så sjeldnere. Nå har de dessuten avlastning hver tredje helg og hjelp i hjemmet tre ganger i uken. Snart får de vaskehjelp. Men aller viktigst er barnehagen. Der får han massasje og trening, og han får kjenne på gress og sand, ake på akebrett og være midt i en livlig ungeflokk.

- I barnehagen er han lykkelig. Ungene er så inkluderende. De er så glade i ham, og han i dem, sier moren.

Heimly barnehage har fått en ekstra stilling, samt kurs, veiledning og hjelpemidler, for å hjelpe Trygve på beste måte.

Pedagogisk leder Lene Svendsen strekker ut beina på 2-åringen og fester ham til et «ståskall», vipper ham opp i stående, og ruller ham bortover til de andre ungene. Slik kan han «stå» og være med på leken på sin måte, godt hjulpet av en voksen.

- Trygve liker støy og leven. Han elsker høy musikk og at de andre ungene krangler eller flirer. Han følger lyd og bevegelse med blikket, forteller Svendsen.

Flytter til Kvæfjord

Kvæfjord har 3.100 innbyggere, og Trygve er ikke den eneste som trenger hjelp.

Kommunen har mange flere utviklings- og funksjonshemmede enn folketallet skulle tilsi. Det skyldes først og fremst at det tidligere var en stor sentralinstitusjon for utviklingshemmede her, Trastad gård. Mange av beboerne valgte å bosette seg i Kvæfjord, da den ble nedlagt i 1991.

Men også når vi ser bort fra dem, har Kvæfjord tre ganger så mange utviklingshemmede som normalt.

- Det flytter en del folk hit, fordi de vet at her er det hjelp å få. Det er positivt, mener ordfører Lillian Hessen (V).

Mens nabokommunen Harstad markedsfører seg som oljebyen, profilerer hun Kvæfjord som omsorgskommunen.

- Folk her er vant til å omgås utviklingshemmede, på butikken, på gata og alle steder. De har en naturlig måte å møte dem på, sier Ann Irene Karlsen.

Et godt utbygd omsorgstilbud var medvirkende årsak til at hun flyttet fra Lyngen til Kvæfjord, sammen med datteren, som er utviklingshemmet. Foreløpig bor 20-åringen hjemme, med 40 uketimer brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Hun går på Rå videregående skole, der det er tilrettelagt tilbud for utviklingshemmede. Noen dager er hun på Trastad Aktivitet og Opplæringssenter (TAOS), et kommunalt dagsenter.

- Det er mange tilbud i Kvæfjord, og ingen andre steder i Troms er det så god tilrettelegging for utviklingshemmete på videregående, sier Karlsen.

Rikest og dyrest

- Vi har et kjempegodt utbygd omsorgstilbud. Det er vi stolte av. Men vi flagger det ikke så høyt. Får vi for mange nye inn, klarer vi ikke med det, sier omsorgssjef Ågot Hammari.

Selv om hun forvalter landets største pleie- og omsorgsbudsjett, sett i forhold til folketallet, kan heller ikke hun øse ut i øst og vest. Ikke minst ser hun at utgiftene til barn med ulike funksjons- og utviklingsforstyrrelser, langt overstiger statens bidrag.

Som vertskommune for mange utviklingshemmede, får Kvæfjord likevel romslig med vertskommunetilskudd og rammetilskudd. Det har gjort det mulig å bygge opp høy kompetanse og et rikholdig tilbud, til alle omsorgstrengende.

Støtten trappes ned etterhvert som det tynnes i rekken av tidligere institusjonsbeboere. Men fortsatt bringer de utviklingshemmede vel 80 millioner kroner ekstra i Kvæfjords kommunekasse. Det gjør Kvæfjord landets tiende rikeste kommune, målt i frie inntekter per innbygger.

Men så har den også landets dyreste befolkning. I snitt får innbyggerne pleie- og omsorgstjenester for 40.000 kroner hver, fire ganger mer enn landssnittet. Seks av ti brukere er under 67 år.

De fleste er utviklingshemmede og bor i kommunale leiligheter med hjemmetjenester. Åtte ambulerende nattevakter er på jobb hver natt. I tillegg kommer avlastning, støttekontakter, fysioterapi, aktivitetstilbud, samt tilrettelegging og veiledning i hjem, skole, barnehage og sykehjem. Demente utviklingshemmede har et eget botilbud.

En av gutta boys

Mellom fjord og skogkledde åser, litt utenfor kommunesenteret Borkenes, ligger det som en gang var Trastad gård. Institusjonen var en slags kommune i kommunen, med egen prest, legetjeneste og bank, flere gårdsbruk og en teknisk etat som langt overgikk kommunens.

Flere av husene brukes også i dag av personer med ulike hjelpebehov. Her finnes en stor vernet bedrift, Trastad samlinger, med museum og kunstgalleri, og Kvæfjord opplevelse og avlastning AS (KOA). Det er her Trygve Haukebø bor hver tredje helg, for at foreldrene skal få hvile og tid til storebroren.

På KOA bor også Joacim Paulsen (18) fra Harstad fast halve uken. Som en frisk vind kommer han hjem fra skolen. Han rydder vekk sekken og støvsuger rommet, slik han blir bedt om. Så forteller han ivrig i vei om å kjøre hest på naturbrukslinjen på Rå og om gutta boys på KOA.

Det private avlastningssenteret ble etablert i fjor av Morten og Mona Sørgård. Deres egen utviklingshemmede 7-åring var for krevende for vanlige avlastningstilbud. Derfor startet de KOA, med høyt utdannet personell og aktiviteter som spenner fra havfiske til dataspill. Stadig flere kommuner i Nord-Norge sender nå barn og unge hit.

At KOA ble etablert i Kvæfjord, skyldtes ikke bare ledige lokaler og egen tilhørighet.

- Folk i Kvæfjord er vant til utviklings- og funksjonshemmede. Hvis sønnen min slår seg vrang i butikken her, er det ingen som bryr seg. På OBS i Harstad ville vi vært på utstilling, sier Morten Sørgård.

Stille stund

Hjemme fra barnehagen ligger Trygve helt stille i mors armkrok. Han får drikke gjennom et hull på magen, mens moren stryker ham kjærlig under haken.

- Vi har vært så heldige på alle måter. Vi får hjelp fra kommunen og familien og vi er sterke i oss selv. Jeg vet om andre som må bruke alle krefter på å presse igjennom det de har krav på, sier Haukebø.

- Vi har fått den hjelpen vi har bedt om. Så kanskje har vi bedt om for lite.