Annonse
Debatt
Vi må forandre for å bevare velferdssamfunnet
Kommunekommisjonens arbeid handler om velferdssamfunnets framtid. Så alvorlig er det. Vi må finne nye løsninger for å bevare et godt velferdssamfunn også for framtiden.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Sentralstyremedlem Christian Evenshaug i Utdanningsforbundet hevder i et innlegg i Kommunal Rapport at skolen svekkes dersom lærernormen fjernes eller gjelder for kommunen samlet.
Men det som kan svekke tjenestetilbudet, er hvis kommunene ikke får større frihet til å drive omstilling og bruke knappe ressurser mest mulig effektivt.
Det understreker kommisjonen, og det sa finansminister Jens Stoltenberg da han mottok rapporten. Han minnet også om at vi i virkeligheten har velferdskommuner i Norge, med litt stat på toppen.
Det er i kommuner og fylkeskommuner velferden skapes: Skoler, barnehager, kollektivtransport, helse og omsorg og mye annet. De har ansvaret for helheten i tjenestetilbudet.
Kommuner og fylkeskommuner må ha større handlefrihet til å finne nye løsninger.
Lokalt ansvar for velferdstjenestene innenfor nasjonale rammer er mest effektivt og mest demokratisk. Folkevalgte og ansatte i kommunen kjenner sitt lokalsamfunn best.
Som kommisjonen skriver: «Hvis statens styring av kommunene blir for sterk og detaljert, undergraver det både en effektiv bruk av samfunnets ressurser og lokaldemokratiet.»
Lærernormen setter et tall på hvor mange lærere det skal være på hvert hovedtrinn på hver eneste skole i hele landet – altså en sterk detaljstyring. Normen har ført til flere lærere, men ikke til bedre resultater eller bedre skolemiljø.
Den har ført til en annen fordeling av lærere. Skoler med gode forutsetninger har fått flere lærere, mens flere skoler med store utfordringer har fått færre.
Lærernormen skaper uheldige skjevheter fordi den hindrer kommunene i å styre ressursene dit behovet er størst. Dermed begrenses også mulighetene til å bygge laget rundt eleven med andre faggrupper, som kan gi lærerne mer tid til å undervise.
Evenshaug hevder at kommunene bare kan ansette enda flere lærere og andre yrkesgrupper.
Her hopper han bukk over at befolkningen og økonomien i Norge er i sterk endring. De neste par tiårene blir det dobbelt så mange eldre over 80 år, 80.000 flere allerede i 2030. Samtidig blir det 40.000 færre skolebarn, og etter hvert færre personer i yrkesaktiv alder.
Vi vil altså trenge mange tusen flere ansatte i helse og omsorg, mens det blir mange tusen færre som kan gjøre jobben. Færre hender skal løse flere oppgaver.
Fra 2034 forventes de offentlige utgiftene å øke mer enn inntektene – særlig fordi omsorgsbehovene øker kraftig, mens oljeinntektene faller. Disse utfordringene kan vi verken betale eller rekruttere oss ut av.
Fremover må vi inkludere flere i arbeidslivet, bruke teknologi og tenke nytt om hvordan vi organiserer tjenestene og arbeidet. Kommuner og fylkeskommuner må ha større handlefrihet til å finne nye løsninger. Da må de kunne prioritere og organisere ressursene ut fra lokale behov.
Et knapt flertall i kommunekommisjonen vil fjerne lærernormen helt. Hele kommisjonen, unntatt Utdanningsforbundets leder Geir Røsvoll, vil heve normen opp på kommunenivå.
Dette er i tråd med KS’ vedtatte politikk. Prinsipielt er KS kritiske til alle bemanningsnormer, fordi de begrenser det lokale selvstyret. Derfor er det naturlig at KS’ representant i kommisjonen, Helge Eide, støtter fjerning av normen.
Vi heier på lærerne og ønsker en best mulig skole for alle barn og unge. Og når det blir økende mangel på både bemanning og bevilgninger, må vi bruke ressursene vi har så målrettet som mulig.
