Vi bygger oss inn i klimakrisen

Rapporten Klima i Norge viser at Oslofjord-området vil oppleve de mest intense nedbørsperiodene i framtiden. Likevel fortsetter vi å planlegge som om ingenting har endret seg.

Det største paradokset ligger i arealpolitikken. Kommunene ønsker fortetting og vekst, samtidig som de skal ta vare på natur og redusere klimarisiko.

Nesten 100 norske kommuner jobber etter prinsippet om arealnøytralitet – at natur som bygges ned skal kompenseres med naturarealer et annet sted.

Ambisjonene er gode, men konsekvensen kan bli fatal: Vannet bryr seg ikke om arealplaner. Det renner dit terrenget fører det.

Når grønne områder erstattes av asfalt og tak, mister vi naturens evne til å suge opp vann. Kompensasjonsareal langt unna hjelper lite for dem som bor rett nedenfor et nytt utbyggingsområde og plutselig opplever at store vannmengder flommer inn i gårdsplass og kjeller etter styrtregn.

Dette koster. Finans Norge oppgir at værrelaterte vannskader har kostet over 22 milliarder kroner de siste ti årene. Overvann er nedbør som ikke trekker ned i bakken, og som ved kraftige regnskyll kan flomme ukontrollert på overflaten.

Overvannsskader får lite oppmerksomhet, men står for størstedelen av de værrelaterte skadene. Regningen betales ikke av utbyggerne som fortetter, men av kommunens øvrige innbyggere i form av skader og økt flomfare.

Problemet er organisatorisk. I mange kommuner jobber ikke planavdelinger og VA-miljøer tett nok sammen. Klimakompetansen kommer inn sent, når arealene allerede er tegnet inn og handlingsrommet minimalt. 

Klimatilpasning blir dermed et spørsmål om å «lappe på» i etterkant – aldri forebyggende og sjelden billig.

Heldigvis finnes løsninger. Grønne tak, regnbed og gjenåpnede bekker kan håndtere store vannmengder. Men slike tiltak må planlegges fra starten, ikke som krisetiltak når man opplever konsekvensene av overvann på avveie. 

Spørsmålet som må stilles tidlig: Vil avrenning fra den planlagte utbyggingen skape flom i eksisterende bebyggelse som ligger nedenfor – i en framtid med mer regn?

Plan- og bygningsloven er faktisk klar: All areal- og byggesaksbehandling skal fremme bærekraftig utvikling. Kommunene har ikke bare rett, men plikt til å sikre klimatilpasning i nye prosjekter. Overvann er ikke et rent teknisk avløpsspørsmål, men et fremtidig klimarisikoproblem som må behandles i arealplanleggingen.

Arealnøytralitet kan ikke vurderes isolert fra vannets bevegelsesmønster. En kommune kan gjerne markere seg som grønn på papiret, men det betyr lite hvis nabolag nedstrøms stadig får vannfylte kjellere. Begrepet mangler et solid faglig fundament i kommunal praksis. 

Arealplanleggere, landskapsarkitekter, VA-ingeniører og beslutningstakere må ha en felles forståelse av hva klimatilpasning faktisk krever.

Vi står ved et veivalg. Enten fortsetter vi å bygge for gårsdagens klima og tar regningen i form av økte kostnader og menneskelige tragedier – eller så planlegger vi for framtidens nedbør.

Muligheten til å beskytte liv, helse og verdier ligger ikke i beredskapen etter skaden, men i valgene kommunene gjør før første spadetak.