Totalforsvaret begynner i kommuneplanen

Totalforsvar forbindes gjerne med Forsvaret, politi, helse og beredskapsplaner.

Under norske byer og tettsteder finnes fjellhaller, tunneler, parkeringsanlegg, kjellerarealer og tekniske rom. Over bakken finnes skoler, idrettshaller, helsebygg, offentlige bygg og annen infrastruktur som allerede er en del av lokalsamfunnet.

Spørsmålet er om vi planlegger disse ressursene godt nok for en situasjon der samfunnet blir satt under press.

For kommunene er dette ikke en enkel oppgave. De må prioritere mellom klima, demografi, vedlikeholdsetterslep, lovpålagte tjenester og stramme budsjetter.

Nettopp derfor bør beredskap i større grad integreres i planleggingen og investeringene som uansett skal gjøres – ikke behandles som et tillegg når prosjektene allerede er ferdig prosjektert.

Helsinki har arbeidet systematisk med dette i flere tiår. Byen utviklet sin Underground Master Plan fra 1980-tallet og har i dag en samlet juridisk forpliktende plan for underjordiske arealer. Planen gir oversikt over eksisterende og fremtidige rom, tunneler og forbindelser, og bidrar til at viktige arealressurser ikke bygges bort.

Undergrunnen er dermed ikke behandlet som en samling enkeltstående anlegg, men som en del av byens sammenkoblede infrastruktur – med funksjoner i både fredstid og krise.

Karri Kyllästinen, som har arbeidet med Helsinkis underjordiske utvikling i en årrekke, delte nå erfaringene fra modellen i Norge – på Bergen Urban arrangementet i Bergen.

For norske kommuner er det interessante ikke at Helsinki skal kopieres, men at byen viser hva som blir mulig når arealer, infrastruktur, eierskap og fremtidige behov ses i sammenheng.

Her mener vi norske kommuner kan lære tre ting:

Første steg er oversikt. Hvor finnes fjellhaller, tunneler, parkeringsanlegg, kjellerarealer og annen relevant infrastruktur? Hvem eier dem? Hvilke funksjoner har de i dag, og hva kan de brukes til i fremtiden?

Dekningsgraden for tilfluktsrom er rundt 44 prosent i Norge, mot nær 90 prosent i Finland. Tallene illustrerer hvor ulike forutsetningene er – og hvor mye som gjenstår å gjøre.

Uten et godt kunnskapsgrunnlag er det vanskelig å planlegge helhetlig beredskap. Kartlegging bør derfor ses som en del av kommunens langsiktige arealforvaltning, risiko- og sårbarhetsarbeid og investeringsplanlegging – ikke som et særskilt beredskapsprosjekt.

Det andre er å ta beredskap inn som premiss tidlig.

Beredskap bør ikke vurderes når prosjektet allerede er ferdig tegnet. Helse, brann, politi og andre kritiske aktører bør involveres tidlig i planleggingen, sammen med kommune, eiendomsutviklere, arkitekter og rådgivere.

Da kan krav til tilgjengelighet, tekniske løsninger, drift og funksjon innarbeides fra starten. Det gir større handlingsrom og kan gjøre løsningene både bedre og mer kostnadseffektive.

Det tredje er å planlegge for flerbruk og fleksibilitet

De mest robuste løsningene trenger ikke være de som bare har én funksjon i krise. Et parkeringsanlegg kan fungere som parkering til daglig og inngå i beredskapen når det trengs. En idrettshall kan være møteplass og aktivitetssenter i fredstid, men få en annen funksjon ved en større hendelse.

Når vi planlegger for flere funksjoner, får samfunnet mer igjen for investeringene. Det gjør også beredskap mer realistisk i en kommunal hverdag der behovene er mange og ressursene begrensede.

Dette handler om mer enn tekniske beredskapstiltak. Det handler om god urbanisme, samfunnsøkonomi og langsiktig samfunnsplanlegging: å forstå stedets ressurser, se sammenhenger og skape løsninger som fungerer over tid.

Men kommunene kan ikke bære totalforsvaret alene. Skal beredskap bli en reell del av arealplanleggingen, må staten bidra med tydelige nasjonale rammer, bedre datagrunnlag og økonomiske virkemidler. Det holder ikke å legge nye forventninger på kommunene dersom de ikke får verktøyene og ressursene som trengs for å gjennomføre.

Helsinki viser at det er mulig å tenke langsiktig og helhetlig om byen – også under bakken. Norge trenger ikke kopiere modellen. Men vi bør lære av prinsippet: Robusthet må planlegges før den trengs.

Skal totalforsvaret bli mer enn en nasjonal ambisjon, må det få konkrete uttrykk i kommunenes planverk, investeringer og arealprioriteringer. Staten må samtidig sørge for at kommunene har rammene og virkemidlene til å gjøre jobben.

Totalforsvar kan ikke være et ansvar kommunene får alene – det må være et ansvar vi planlegger og investerer i sammen.