Teori og praksis: Når idealer møter virkeligheten

Etter studiesamling vender studentene tilbake til arbeidshverdagen. Til syne kommer gapet mellom idealer og realitet, med kutt, ventelister og brannslukking.

Når gapet mellom undervisning og studentenes praksishverdag vokser, er vi bekymret over utviklingen.

Som utdanningsledere må vi kontinuerlig vurdere hvilken kunnskap som er relevant for arbeidslivet og studentene. Dette er vi pålagt etter lov. Det er også vårt samfunnsoppdrag.

Formålet med våre videreutdanninger er å videreutvikle studentenes kunnskaper og ferdigheter slik at de kan bidra til god praksis i helse- og velferdstjenestene, fra individnivå til systemnivå.

Ved vår seksjon på Universitetet i Innlandet har vi videreutdanninger i psykososialt arbeid med barn og unge, eldreomsorg med vekt på psykisk helse, rehabilitering, samhandling og ledelse, samt psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid. Deretter kan studentene søke seg videre og ta en mastergrad i psykisk helse i et livsløpsperspektiv.

Innholdet i studiene imøtekommer et reelt kompetansebehov i tjenester og samfunn. Vi ber studentene ta med seg kunnskapen og ferdighetene tilbake til arbeidsplassene sine og ta den i bruk.

Men hvor godt rustet er tjenestene for å ta imot denne kunnskapen?

Våre studenter er tjenesteaktører i et helse- og velferdssystem som står i et massivt press. Tjenestene mottar mange henvendelser der stadig flere har langvarige og sammensatte hjelpebehov.

Samtidig er tjenestene preget av fragmentering og trange økonomiske rammer. Både hver for seg, og til sammen, hindrer dette tjenestekvalitet.

Over lengre tid og i økende grad har vi observert at studentene gir uttrykk for å ha begrenset handlingsrom. Det er for store forskjeller mellom idealer og realiteter.

Hvert semester ber vi studentene om å reflektere over hvordan de kan bidra til videreutvikling av god praksis på sine arbeidsplasser, for sine pasient- og brukergrupper.

Viljen er ofte stor til å omsette teori til praksis, men mulighetsrommet oppleves ofte som svært begrenset. Når rammene krymper, krymper også motet.

Studentene våre uttrykker ofte frustrasjon over lange ventelister, for korte behandlingsforløp og at det mangler folk på jobb.

De forteller om urimelig store pasient- og brukerporteføljer, om brannslukking fremfor langsiktige planer, og om stadig flere tidkrevende byråkratiske øvelser.

Det mangler tid og ressurser til å drive fagutvikling. De forteller om sykefravær og slitasje.

Selvivaretakelse kan ikke utgjøre større deler av studiene enn det allerede gjør i dag. Gode tjenester avhenger ofte av at den ansatte yter mer enn rammene tillater.

Dette er ikke enkelthistorier. Det er et mønster, og det tærer på fagfolks integritet og yrkesstolthet.

Vi underviser ikke i det å levere et minimum i tjenestene. Vi underviser i faglig forsvarlighet, god dømmekraft og kvalitetsutvikling basert på rådende lovverk, samt helsefaglige- og politiske føringer.

Vi underviser om forskningsbaserte ideelle praksiser til inspirasjon og motivasjon.

Avstanden mellom universitets utvikling og formidling av kunnskap og behovene i praksis kan ikke være for stor. Samtidig er det universitetenes mandat å sørge for at oppdatert kunnskap om beste praksis gjøres tilgjengelig.

Idealer er ikke pynt, de bidrar til retning.

Vi kan velge å tenke at enkeltindivider kan utgjøre en hel verden av forskjell for noen, for mange får til mye, men dette kan ikke være personavhengig.

Vi må også ta innover oss at gapet mellom beste praksis og realiteten kan skape frustrasjon og demotivasjon. Det kan også, paradoksalt nok, bidra til å undergrave universitetenes relevans. Når kunnskap ikke får virke, taper alle.

Ved forrige valgkamp var det foruroligende lite fokus på økonomi og tjenestenes kvalitet. Nedskjæringer og omstillingsprosesser krever mye av de ansatte som allerede strekker seg langt, og det er brukere, pasienter og pårørende det går hardest utover.

Vi vet at det er tøffe tider. Likevel, vi kan ikke senke forventningene og legitimere lavere kvalitet.

Vi må formidle kunnskap om beste praksis, men vi undrer oss om ikke realiteten også gjør noe med premissene for å ta imot kunnskapen.

Hvordan underviser man studenter når «best practice» fremstår urealistisk i et presset helse- og velferdssystem?

Hva er egentlig effekten av å undervise enkeltaktører når utvikling også krever overordnede, strukturelle endringer?

Hvor mye forskning skal vi produsere om strukturelle utfordringer og tjenestekvalitet før det gir endringer i praksis?

Vi mener rammebetingelsene for tjenestene må endres. Dette er ikke bare et statlig anliggende, men også et ansvar også kommunene har. Det må investeres i gode tjenester, ikke kuttes.