Før kunne man ta feil i fred. Nå tar man feil foran alle.

Verden, som ennå ikke hadde lært seg å rope i kor hele døgnet, nikket og satte seg ned igjen.

Kommunen den gangen var bygget for venting. Ikke den desperate ventingen vi har nå, men den rolige sorten. Venting med kaffe. Venting med armer i kors. Venting der alle innerst inne visste at dette ordner seg, bare ingen maser.

Hvis noe hastet, ble det straks mistenkelig. Da måtte man roe det ned først. Sette det på sakskartet. Gi det en pause så det kunne skjerpe seg litt. Den gangen hadde kommunen tid.

I dag har den kalender, pushvarsler og et svakt drag i venstre øyelokk.

Før gikk sakene fra menneske til menneske. De ble båret i hendene, lagt på bord, flyttet litt på, sett på igjen. Nå går de fra skjerm til skjerm i et tempo som gjør at ingen rekker å bli kjent med dem.

Før kunne en sak ligge stille i flere uker uten å utvikle personlighet. I dag har den profilbilde før kaffen er kald.

Kommunale møter før var så rolige at tiden av og til tok seg en liten pause. Det ble stille. Ingen visste om man tenkte dypt eller bare var borte en stund. Det var helt greit. Stillhet var ikke farlig. Den betydde bare at noen var på jobb inni hodet sitt.

I dag er stillhet noe man må forklare. Gjerne skriftlig.

Før hadde kommunen ansvar. Nå har den ansvar, forventningsgap og kommentarfelt. Den gamle kommunen forholdt seg til virkeligheten slik den var: litt skeiv, litt tungvint, men stort sett mulig å leve i.

Den nye kommunen må forholde seg til virkeligheten slik den føles, hele tiden, overalt, i sanntid.

Før kunne man ta feil i fred. Nå tar man feil foran alle.

Før kunne kommunen si: «Dette må vi se nærmere på.»

I dag må den si: «Vi tar dette på største alvor», før den egentlig vet hva dette er, hvem som er sinte, og om det allerede finnes en hashtag.

Den gamle kommunen var treg, men sto støtt. Den nye er rask, men litt ustø. Før lente man seg på systemet.

Nå holder man seg fast i det mens det oppdateres, og håper det ikke trenger nytt passord. I bakgrunnen før fantes det symboler. Et stempel. Et skjema. Et slips som hadde vært gjennom flere møter enn de fleste mennesker. Ikke for pynt, men for trygghet. De sa: Dette er under kontroll.

I dag signaliserer kommunen kontroll ved å sende pressemeldinger raskere enn noen rekker å bli rolige.

Verdenssituasjonen før var noe kommunen tok tak i neste morgen. Etter kaffe. Nå ligger verdenssituasjonen på nattbordet og vibrerer hele natta, og kommunen må svare før den har fått på seg buksa.

Og likevel – midt i denne litt gale, høylytte og oppdaterte verden – hender det man savner den gamle kommunen. Ikke fordi den var klokere. Men fordi den var roligere enn alt rundt seg. Den var et sted der ting fikk lov til å ta litt tid.

Nå er kommunen like stressa som oss.

Og det var aldri meningen.