Shit in – Kostra out

Kommunene må tåle å bli målt på kvalitet og ressursutnyttelse. I den sammenheng er sammenligninger med andre kommuner en viktig målestokk.

De siste årene har sommeren og høsten vært preget av reneste norgesmesterskapene i kommunedrift.

Kommunebarometeret og Kommuneindeksen får stor oppmerksomhet og gir både Kommunal Rapport, ulike lokalaviser og kommunenes informasjonsavdelinger et rikt tilfang av innhold å fylle flatene med.

Nå er det riktignok bare gode resultater og utvikling som gis plass på kommunenes hjemmesider. De som havner lenger nede på listene, er åpenbart ikke like opptatt av disse kåringene.

Felles for kåringene er at de i stor grad baserer seg på Kostra-tallene som kommunene selv har samlet inn, kvalitetssikret og rapportert inn til SSB. 

Kostra-rapporteringen omfatter variabler som sier noe om både omfang og kvalitet på tjenesteproduksjonen.

Når det gjelder vurderingen av hvor effektive kommunene er, er kommuneregnskapet den eneste datakilden.

For å kunne gjøre rettferdige og relevante vurderinger av kostnadsnivået korrigeres tallene for behovet for tjenestene i den enkelte kommunen. 

les også

Fikk din kommune gevinst i «kostnadsnøkkel­bingoen»?

Hvis vi skal lese regnskapstallene i Kostra ukritisk, er det flere kommuner som ikke har noen virksomhet på enkeltfunksjoner.

I Kongsvinger bruker de for eksempel bare 15.000 kroner på arbeidsrettede tiltak.

I Nes, med 25.000 innbyggere, har de ingen utgifter til rustjenester. Det er til og med kommuner som har netto inntekt på enkelte funksjoner.

For eksempel så tjener visstnok Indre Fosen 40 millioner kroner på sosialfaglig veiledning og forebygging, og Eigersund 2,7 millioner kroner på tjenester til personer med rusproblemer.

Nå er det på sin plass på gjøre oppmerksom på at undertegnedes bruk av Kostra-tallene hovedsakelig begrenser seg til funksjonene innenfor de sosiale tjenestene. Det er sannsynligvis visse variasjoner i hvor store og omfattende feilrapporteringene er mellom ulike sektorer.

Erfaringene fra flere utredningsoppdrag i samarbeid med Kommuneindeksens «fedre» i Agenda Kaupang, har vist at det er nødvendig å gjøre betydelige korrigeringer på flere funksjoner for å få et korrekt bilde av kostnadsfordelingen og effektiviteten.

Hvilke funksjoner en utgift eller inntekt skal føres på, styres av Kostra-veilederen til SSB, og skal være helt uavhengig av hvordan kommunene er organisert.

Det virker imidlertid nokså åpenbart at hvordan oppgavene er fordelt i kommunen, påvirker rapporteringen i stor grad.

En korrekt føring av lønnsutgiften til en enkelt ansatt, kan ofte omfatte flere funksjoner. For eksempel vil en flyktningkonsulent ofte ivareta oppgaver innenfor funksjon 242 Råd, veiledning og sosialfaglig forebygging, 275 Introduksjonsordningen og 283 Bistand til etablering og opprettholdelse av egen bolig.

Her må man da gjøre en vurdering av fordelingen mellom de ulike funksjonene.

I andre tilfeller vil korrekt føring avhenge av om tjenesten ytes på bakgrunn av et enkeltvedtak, eller om det er snakk om et lavterskeltilbud.

Lederne i kommunene som har budsjettansvar, er naturlig nok mer opptatt av nettopp ansvar enn funksjon. Da korrekt føring på funksjon ikke har noen åpenbar betydning for den daglige virksomheten, ressurstilgangen eller måloppnåelsen, gis kanskje ikke denne delen av rapporteringsarbeidet tilstrekkelig prioritet i mange tilfeller.

Det kan synes som om ulike interkommunale ordninger, vertskommunesamarbeid og bruk av eksterne leverandører utgjør en særlig utfordring når det gjelder regnskapsførselen.

Dette gjelder både å fordele det økonomiske oppgjøret på alle de funksjonene som samarbeidet eller anskaffelsen omfatter, og å føre refusjonsinntekter på samme funksjon som utgiftene.

Feilføringer her kan gi store utslag og koste mange plasser i rangeringene.

Det er kommunene som har ansvaret for at tallene som rapporteres inn er korrekte.

Samtidig må det være mulig å legge inn en funksjon i rapporteringssystemet som avviser data eller ber om en særskilt bekreftelse/redegjørelse når tallene mangler enhver logikk og åpenbart ikke samsvarer med kriteriene og veilederen.

Det er grunn til å håpe at den økte oppmerksomheten omkring kommunenes virksomhet og de mer eller mindre tabloide rangeringene som publiseres hvert år, om ikke annet bidrar til å øke oppmerksomheten omkring viktigheten av korrekt rapportering.

Uten bedre kvalitet på datagrunnlaget er verdien av selv den beste indeksen nokså begrenset, hvis bedre og mer effektive kommunale tjenester er det endelige målet.