Sentralisering er ikke svaret selv om samfunn krymper

Debattene kunne høres over hele landet da Innlandet fylkeskommune nylig vedtok å legge ned flere videregående skoler. Elevene får valget mellom lange bussreiser eller å bo på hybel fra de er 15–16 år gamle. Det er klart det skaper harme.

Begrunnelsene fra fylkesadministrasjon og politikere er samtidig forståelige. Det handler om demografi – elevtallet går ned. Det handler om pedagogikk – skolene blir for små til å fungere som gode læringsmiljøer, og det er krevende å få tak i gode lærere i alle fag. Det handler om økonomi – det er dyrere å drive skole der klassene er små og avstandene store.

Saken berører først og fremst befolkningen i regionene, som mister gode arbeidsplasser og et viktig samlingspunkt i lokalsamfunnet. Vi må derfor utvikle nye og innovative løsninger for bærekraftige offentlige tjenester, som er grunnpilarene i lokalsamfunnene.

Det er ikke tilfeldig at Innlandet havner først ut i stormen. Fylket har eldst befolkning og noen av de tynnest bosatte områdene i landet. 25 av 45 kommuner i fylket har fem innbyggere eller mindre per kvadratkilometer. Lav befolkningstetthet, befolkningsnedgang over tid, aldring og barnetørke er demografiutfordringer som hører sammen.

Slik er det mange steder ellers i Norge, Norden og Europa for øvrig. Situasjonen krever nye løsninger. Svaret trenger ikke være å fortsette som før eller avvikle. Mange har lenge snakket om behovet for å samarbeide på tvers av tradisjonelle skiller for å utvikle nye og innovative løsninger.

Om vi bruker skolesaken i Innlandet som eksempel: Hva om fylkeskommunens ulike fagmiljøer – opplæring, regional plan og utvikling, samferdsel og kultur – inviterte kommuneadministrasjon og politikere, lokalt nærings- og organisasjonsliv, elever, lærere og innbyggere til sammen å møte denne så grunnleggende samfunnsutfordringen?

Både her til lands og i andre land kan vi finne eksempler på alternative måter å organisere tjenester i utkantstrøk på. Det kan handle om flerfunksjonalitet, slik småbutikkene på bygda har praktisert til alle tider. Det kan handle om ambulerende tjenesteløsninger der tjenesteyterne har «kontordager» på ulike tjenestesteder, eller rene selvbetjeningsløsninger, for å nevne noe.

Flere har foreslått å slå sammen ungdomsskole og videregående skole. Går vi til høyere utdanning vil vi finne mange, godt gjennomprøvde eksempler på løsninger. Studier er samlingsbaserte, lokale, off-campus-«klasser», fra delvis til fulldigitalisert osv. Det finnes med andre ord allerede mange muligheter som bør kunne inspirere til utprøving.

Demografiutvalget (NOU 2020:15, Det handler om Norge) sa allerede i 2020 at tjenesteorganisering i distriktene må utformes innenfor andre rammebetingelser enn de som gjelder i mer urbane områder.

Det er behov for å endre prinsippene for hvordan staten, fylkeskommunen, men også kommunen organiserer sin virksomhet. Tjenesteutviklingen må i større grad skje på distriktenes premisser. Videregående skoler er ikke de eneste som merker effektene av den demografiske utviklingen. Barnehager og grendeskoler har lenge kjent på det samme. Varehandelstilbudene, transporttilbudene, postordningene, fritids- og kulturtilbudene og helse- og omsorgstjenestene berøres. Kort sagt berøres de fleste tjenestetilbudene som benyttes av lokalbefolkningen.

Utfordringene fordrer behov for innovasjon og forskningsbasert kunnskap.

Det nyslåtte Universitetet i Innlandet har landets fremste miljø på innovasjon i offentlig sektor. Over flere år har vi forsket på problemstillinger knyttet til regional og lokal tjenesteutvikling og -organisering. Med utgangspunkt i et flerfaglig forskningsmiljø studerer vi hvordan legge til rette for «realistisk planlegging» og samfunnsutvikling i «krympende samfunn».

Gjennom Kompetansesenter for offentlig innovasjon (KOI) tilbyr vi bistand til kommuner og statlig sektor som ønsker å tenke nytt om regional og kommunal tjenesteorganisering i perifere områder.

Vi trenger at noen aktører har mot til å gå foran. Og ikke minst trengs arenaer og kanaler for utveksling av erfaringer mellom sektorer og regioner og mellom Norge og land som har lignende utfordringer.