Annonse
Debatt
Regjeringens forslag er et skudd for baugen for ny vannkraft
Energidepartementet forrykker samfunnskontrakten om konsesjonskraft til fordel for fylkeskommunene.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
I samfunnskontrakten mellom staten, kraftselskapene og kommunene skulle rett til konsesjonskraft demme opp for avfolking i distriktene og gi vertskommuner grunnlag for samme utvikling som sentrale strøk.
Konsesjonskraft-ordningen er satt i spill av Energidepartementet etter initiativ fra kraftfylka.
Energidepartementet har forrykket denne kontrakten til fordel for fylkeskommunene med sin beslutning i mai.
Vannkraften er vårt arvesølv og har i mer enn hundre år bidratt til den samfunnsutviklingen som har skapt dagens Norge. Med sin beliggenhet i distriktene er vannkraften også en av de viktigste årsakene til at det bor folk i hele landet.
Men det var ikke naturgitt: Under etableringen av vannkraftregimet var våre politiske forfedre, med Johan Castberg, i spissen opptatt av at de kommuner som avsto sine naturverdier til storsamfunnet skulle sikres mulighet til samme velstandsutvikling som de sentrale strøk og kystområdene.
Frykten for sentralisering var også den gang reell og ville være «en ulykke både for bygdene og for landet.» Et viktig verktøy var at det i ressursdistriktene «det blir tilstrekkelig adgang til elektrisk kraft i jordbruk, håndverk, industri og annen virksomhet».
Vertskommunene ble derfor gitt rett til konsesjonskraft - inntil 10 prosent av kraftinnvinningen til selvkost. Slik ble distriktene likestilt med de som eide kraftanleggene, i hovedsak de større bykommunene og staten.
Prosessindustriforetakene ble holdt utenfor dels fordi de dekket kraftbehovet selv og dels fordi de inngikk såkalte industrikraftkontrakter med staten.
Etter overgangen til den markedsbasert kraftomsetning ved energiloven i 1990, og med hele landet elektrifisert, er konsesjonskraftordningen blitt et viktig økonomisk gode.
Likestillingen mellom vertskommuner og eierkommuner er videreført ved at konsesjonskraft selges på samme vilkår i markedet som all annen kraft. (Kommuner selger ikke billig konsesjonskraft til datasentre). Og Castbergs tanke om at deler av verdiskapingen skal bli igjen i ressursdistriktene, er i behold.
Denne ordningen er nå satt i spill av Energidepartementet etter initiativ fra kraftfylka. Fylkeskommunens interesse i konsesjonskraft skyldes at kommunens rett til inntil 10 prosent av kraftinnvinningen er begrenset til den mengden kraft som tilsvarer kommunens forbruk til «alminnelig forsyning». Er dette forbruket mindre enn 10 prosent, har fylkeskommunen en rett til det overskytende.
Fylkeskommunens rett er i regelverket beskrevet som «midlertidig og subsidiær», dvs. at økt kommunalt forbruk vil innskrenke fylkets rett tilsvarende.
Energiministeren endret 6. mai i år - uten forvarsel, uten begrunnelse og uten ordinær saksbehandling – kommunens rett til konsesjonskraft. Kraftforbruk til store datasentre skal ikke lenger inngå i definisjonen av alminnelig forsyning, som er det motsatte av hvordan loven har vært forstått - og det samme departements konklusjon i 2018.
Kjernen i saken er hva som ligger i begrepet «alminnelig forsyning.» Her er både regler og praksis krystallklar: «Med alminnelig forsyning i konsesjonskraftsammenheng menes all forsyning unntatt kraftkrevende industri», se NVEs publikasjon fra 1992.
Praksis utdypes i 2001: «Alminnelig forsyning omfatter husholdninger, jordbruk, anleggsvirksomhet, tjenesteytende næringer, transport, bergverk og industri (ikke kraftintensiv industri og treforedling)».
Disse regler har i mer enn 40 år bygget på SSBs klassifiseringssystem for næringskoder, og hvor store datasentre er tjenesteytende næring. For kommuner som sliter med avfolking, er all næringsetablering et kjærkomment gode, også for «hele landet.»
Vi er på full fart inn i en ny vannkraftepoke med investeringsplaner på hundre milliarder kroner, ifølge kraftbransjen. Energikommisjonen har pekt på mangel på lokal aksept som en alvorlig barriere for å få frem mer fornybar energi, og fremhevet konsesjonskraftordningen som sentral for vertskommuner.
I kommunenes interesseavveining i nye utbyggingssaker vil departementets snuoperasjon om hva som inngår i alminnelig forsyning, slå negativt ut, slik noen kommuner allerede har varslet. Det er å bygge nye barrierer, ikke å bryte barrierer ned som er kommisjonens hovedbudskap.
