Debatt

Når virkeligheten endrer seg, må også kommunene få lov til å gjøre det

Jeg blir ofte overrasket over hvor sterke følelsene er knyttet til kommunale bygg, spesielt skoler.

Når folk går i tog for en skole, sier det noe viktig om Norge, skriver Kirsti Kierulf.
Publisert

Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning

Det snakkes ofte om at Norge står i et veiskille, og det er ikke bare en klisjé.

Vi i NKF opplever det hver dag i møte med kommuner over hele landet. For mens de store nasjonale debattene ofte tar det meste av oppmerksomheten, er det i kommunene demokratiet faktisk utøves. Det er der virkeligheten merkes først.

Barnetallene går ned i store deler av landet. Det betyr at det er færre elever i skolene, samtidig som mange kommuner har en bygningsmasse som ble planlagt for helt andre demografiske forhold. Dette er ikke politikk, det er statistikk.

Når realitetene endrer seg så fundamentalt, må lokalpolitikere få mulighet til å justere skolestrukturen. Ikke fordi de ønsker å legge ned skoler – det gjør ingen – men fordi de må sikre at kommunen fortsatt klarer å levere gode tjenester til alle innbyggerne, også i fremtiden.

Vi må våge å ta de langsiktige beslutningene, ikke bare de populære.

Jeg blir ofte overrasket over hvor sterke følelsene er knyttet til kommunale bygg, spesielt skoler. 

Engasjementet er enormt, og jeg ser det i alt fra folkemøter til fakkeltog.

Og la meg være tydelig: Jeg forstår det. Et skolebygg er ikke bare vegger og tak, det er identitet, fellesskap og historie.

Når folk går i tog for en skole, sier det noe viktig om Norge. Det gjør meg faktisk stolt av sektoren jeg er en del av, og av medlemmene i Norsk Kommunalteknisk Forening som hver dag jobber for å ta vare på disse byggene og verdiene de representerer.

Samtidig må vi ikke glemme hvem som sitter med det formelle ansvaret for kommunen, nemlig politikerne som er valgt av innbyggerne, og de ansatte som forvalter tjenestene.

De kjenner konsekvensene, økonomien, kapasiteten og behovene i sin kommune. Når de foreslår å endre strukturer, er det aldri gjort lettvint.

Det skjer med et tungt hjerte, men også med en forpliktelse om å sikre kommunens fremtid.

Vi må våge å ta de langsiktige beslutningene, ikke bare de populære. Vi må være åpne om hva som ikke lenger går rundt. Og vi må stå i endring, selv når det er ubehagelig.

For veiskillet handler ikke om å bevare mest mulig slik det var. Det handler om å sikre at kommunene fortsatt kan være et sterke lokalsamfunn – med gode tjenester, kompetent drift og rom for utvikling.

Endringene er reelle. Utfordringene er store. Men jeg mener fortsatt at lokaldemokratiet er robust nok til å håndtere dem, så lenge vi tør å kombinere engasjement med tillit.