Når sambandet dør før kaffe­trakteren blir kald

Da ekstremværet Amy traff Sør-Norge, blåste ikke bare trær ned. Også beredskapen blåste bort.

Etter noen få timer uten strøm begynte både mobilnett og nødnett å falle. Flere basestasjoner gikk tomme for strøm etter bare tre–fire timer. Det er et dramatisk faktum for et land som liker å kalle seg teknologisk robust.

Når Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) senere sier: «Ved langvarig strømbrudd må man regne med dette», er det egentlig en eufemisme for: «Når du trenger oss mest, kan vi ikke love at vi svarer.»

Før i tida kunne politi og brann trykke på knappen og snakke direkte, bil-til-bil eller over kommunegrensa. Ingen basestasjon. Ingen fiber. Ingen sentral server. Bare radioer som virket, uansett.

I dag har vi TETRA-basert nødnett; sikkert, kryptert og effektivt – men avhengig av strøm og basestasjon.

Ja, det finnes en såkalt direkte-modus (DMO) som lar radioene snakke uten nett. Men rekkevidden er kort – bare noen kilometer – og svært få øver faktisk på det. Mange enheter er ikke engang konfigurert for å bruke den.

Når basestasjonen faller, og DMO ikke når fram, står man der med et tomt nett. Da gjenstår bare manngard, postbil – eller, om vi skal være realistisk ironiske – brevduer og flaskepost.

Under Amy var over 150.000 kunder uten strøm, flere hundre basestasjoner ute, og nødanrop ble tidvis rammet. Dette var ikke krig, bare vind.

Hvor mange timer hadde gått? Fire. I et skarpt sikkerhetspolitisk klima er dette mer enn et værproblem.

NSM og PST peker på kraft, kommunikasjon og transport som sannsynlige sabotasjemål. Strømmen er først. Når den går, går sambandet. Saboter strøm, klipp en fiber og du lammer en hel region.

Forsvaret har sine egne systemer – HF-radio, satellitt – men disse er ikke alltid samordnet med sivile etater.

Det finnes planer om «totalforsvar», men realiteten er at Norge ikke tåler mer enn et døgn uten strøm før livsviktig kommunikasjon begynner å forvitre.

Jeg driver et lite IT-firma. Serveren min står i et fjell med tre kabler fra tre leverandører, lokale og sky-baserte sikkerhetskopier, og strøm fra både batteri og aggregat.

Jeg er ingen statlig beredskapsaktør. Jeg redder ingen liv. Men i praksis har min private server mer redundans enn store deler av landets nødnett.

Forskjellen er enkel: Jeg planla for at alt kan ryke. Staten planla for at alt går bra.

DSB rapporterer 99,8 prosent oppetid for nødnettet i 2024. Det ser imponerende ut. Men den siste 0,2 prosent er den som avgjør liv og død.

Oppetid gjennomsnittlig over et år hjelper lite når stormen varer i to døgn. Mange basestasjoner har kun batteri på 3–8 timer.

Noen strategiske punkter har aggregat, men de må etterfylles manuelt.

Når veier er stengt, tankbiler står fast, og drivstoffet ikke kommer fram – da hjelper ikke papirdokumentert redundans. Da hjelper bare fysisk planlagt virkelighet.

Dette er risikoen – kort oppsummert:

• Langvarig strømbrudd (> 8 timer): Batterier tømmes, basestasjoner dør.
• Fiberbrudd eller sabotasje: Kommunikasjon mellom regioner bryter sammen.
• Manglende DMO-trening: Radio-til-radio-kommunikasjon fungerer ikke i praksis.
• Manglende logistikk: Aggregater får ikke drivstoff.
• Psykologisk risikoforståelse: Beslutningstakere sier «det går nok bra».

Dette er ikke konspirasjonstenkning. Det er ren ingeniørlogikk.

Hva må skje – uten å ruinere noen?

• Minst 48 timer reell reservestrøm på alle basestasjoner i tettbygde strøk, 24 timer ellers.
• Separat transportnett: Fysisk uavhengige føringsveier for nødnett og kommersielle mobilnett.
• DMO som reell nødmodus: Aktivert, testet og brukt jevnlig.
• Enkel analog backup mellom nabokommuner.
• Sivil-militær sambandsplan med felles protokoller ved totalutfall.
• Åpen rapportering av faktiske hendelser – ikke bare pene prosenter.

Jeg spurte en brannmann hva de gjør om sambandet ryker.

Han svarte: «Da sender vi ut en bil og håper noen ser den.» Jeg lo. Han lo ikke. Ironi er morsomt helt til du innser at det er sant.

Stormen Amy viste oss hvor raskt vi mister stemmen. Et system som svikter etter tre timer uten strøm, er ikke beredskap. Det er avhengighet forkledd som trygghet.

Det er på tide å bygge sambandet slik vi bygde landet: Med virkelighet, ikke håp, som fundament.