Når passivitet også har en pris

Kommuner står i dag i krevende økonomiske situasjoner. Høyere renter, økt kostnadsnivå og strammere budsjetter har gjort økonomistyring til et stadig viktigere lederansvar.

I dette landskapet er det forståelig at mange kommuner velger å avvente endringer i gjeldsforvaltningen. Usikkerheten er høy, beslutningene komplekse, og risikoen ved å gjøre feil oppleves som betydelig.

Likevel er det nødvendig å erkjenne et ofte oversett poeng: Også passivitet er et valg – og også dette valget har en kostnad.

Når kommuner over tid velger ikke å justere rentestruktur, sikringsgrad eller refinansieringsstrategi, kan konsekvensen bli en varig høyere effektiv rente enn nødvendig. 

Forskjellene kan synes små i prosent, men blir betydelige i kroner.

Et enkelt regneeksempel illustrerer dette:

En kommune med samlet gjeld på 2,5 milliarder kroner som i gjennomsnitt betaler 0,3 prosentpoeng høyere rente enn nødvendig, får en årlig merkostnad på om lag 7,5 millioner kroner.

Over en fireårsperiode utgjør dette rundt 30 millioner kroner.

Dette er ikke resultatet av ett feil vedtak, men av en rekke valg om å avvente. Kostnaden kommer gradvis og uten dramatikk, men reduserer kommunens økonomiske handlingsrom år for år.

Markedsanalyser og renteprognoser gir nyttig informasjon om utviklingen i økonomien. Det som ofte mangler, er en systematisk vurdering av alternativkostnaden ved ikke å handle.

Spørsmålet bør derfor ikke bare være om tidspunktet er riktig for å gjøre endringer i gjeldsforvaltningen, men også hva det faktisk koster å la være.

Når også passivitet blir tallfestet, styrkes beslutningsgrunnlaget – både administrativt og politisk. Det gir bedre økonomistyring og større åpenhet om hvilke valg som faktisk tas.