Kommunene sitter igjen med regningen når staten trekker seg

Morrow-konkursen har skapt sterke reaksjoner nasjonalt. Debatten om batterisatsing, statlig pengebruk og ansvar har gått høyt – også etter mine uttalelser i Dagsrevyen og Dagsnytt 18.

Min hovedkritikk har hele tiden vært rettet mot regjeringen og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap).

Problemet er ikke at staten har vært villig til å satse. Problemet er at staten ikke viser den samme viljen til å stå løpet ut sammen med kommunene når motgangen kommer. 

Før jul tok jeg til orde for et kommuneopprør. Fordi staten stadig lover gull og grønne skoger på vegne av kommunene – både innen velferd og næringsutvikling – uten å ta det økonomiske ansvaret når regningen til slutt kommer.

Det offentlige skal ikke plukke vinnere og tapere blant enkeltbedrifter. Statens rolle må være å legge til rette for vekst og omstilling i næringer hvor Norge har naturlige fortrinn og ambisjoner om å lykkes.

Batterisatsingen sprang ut av en slik nasjonal strategi. Da er det legitimt å spørre om staten nå fraskriver seg ansvaret og opptrer som Pontius Pilatus overfor Agder og Arendal som vertskommune. 

Arendal kommune har tatt et tydelig valg. Vi har investert tungt i havn, infrastruktur og tilrettelegging for ny industri. Ikke fordi kommunen ønsker å drive statlig næringspolitikk, men fordi staten har invitert kommunene inn i et nasjonalt prosjekt.

All industri etableres i en kommune. Det er kommunene som regulerer arealer, bygger infrastruktur og tar kostnadene ved å være vertskap. Vi gjør det fordi gevinsten kan bli stor: arbeidsplasser, verdiskaping og fremtidige inntekter. 

Men slike investeringer innebærer også betydelig risiko. For å tiltrekke seg etableringer må kommuner strekke seg langt økonomisk, i tillit til at statens strategier er langsiktige og forutsigbare. 

Når staten senere trekker seg tilbake eller signaliserer usikkerhet, blir kommunene sittende igjen med risikoen og regningen. Det er dette som nå skjer. Dette bør være en advarsel til hele Kommune-Norge.

Mange kommuner står allerede økonomisk i knestående. For mange er dette et av de tøffeste årene på lenge. Da er det ekstra provoserende å oppleve at staten oppmuntrer kommuner til å ta stor risiko på vegne av nasjonale mål, før den trekker seg unna når motgangen kommer. 

Som fungerende ordfører i en kommune som har stått midt i denne prosessen, må jeg ærlig si at min tillit til staten er svekket. Det bekymrer meg langt utover Morrow-saken alene. 

Norge er avhengig av å lykkes med omstilling dersom vi skal bevare velferdsstaten i tiårene som kommer. Olje- og gassnæringen har skapt enorme verdier, bygget verdensledende kompetansemiljøer og gitt arbeid til generasjoner av nordmenn. 

Men vi vet også at fremtidens verdiskaping må komme fra flere næringer og flere bein å stå på. Hvordan skal vi lykkes med den omstillingen dersom dette blir den nye modellen? 

Staten inviterer kommunene inn når visjonene presenteres, men forlater bordet når risikoen blir reell.

Samtidig er troen på Arendal som industrikommune sterkere enn noen gang. Vi har noen av landets beste forutsetninger for ny industri: tilgang på kraft, regulerte næringsarealer, havn, logistikk og kompetanse. Morrow var en viktig døråpner, men langt fra den eneste satsingen. 

Arendal skal fortsatt være en motor for ny industri og fremtidig verdiskaping på Sørlandet. Industribygging er langsiktig arbeid. Staten kan ikke gå inn i slike satsinger med store ord og høye ambisjoner, for så å kaste kortene når motgangen kommer. 

Erfaringene fra batterisatsingen viser hva som skjer når staten trekker seg for tidlig: konkurser, tapte investeringer, usikkerhet og svekket kontroll over en industri staten selv har definert som strategisk viktig.

Det er legitimt å diskutere tapene staten nå må ta gjennom aktører som Innovasjon Norge og Nysnø Klimainvesteringer. Politikk uten risiko finnes ikke. Ingen nye næringer er blitt bygget uten at både offentlig og privat kapital har vært villige til å satse langsiktig. 

Det som bekymrer meg mer, er retorikken som nå vokser fram.

Uttalelsene fra blant annet Sylvi Listhaug (Frp) gjør det enklere å fraskrive seg ansvar når satsinger møter motgang. Hvis politikken bare skal støtte det som garantert lykkes, kommer Norge heller aldri til å skape noe nytt.

Kommunene skal fortsatt være villige til å legge til rette for framtidens industri. Men da må staten være villig til å stå sammen med oss – også når det blåser.