«Kommuneøkonomi er ikke sexy nok»

Takket være blant annet kommunekommisjonen har kommuneøkonomi gått fra veggpryd til å være midtpunktet på dansegulvet.

Men nettopp derfor må vi passe oss. For når dette blir hovedtema, blir også makt det. Og da er det fort gjort å glemme hvorfor kommunene finnes i utgangspunktet: ikke for å være effektive forvaltningsenheter for staten, men for å være demokratiets første møte med folk.

Kommunen er til for innbyggerne og av innbyggerne. Og velferdstjenestene er det folk har betalt for. Det må vi aldri glemme. Da blir vi til slutt arbeidsløse, både lokale folkevalgte, kommunalt ansatte og ledere.

Nå må vi finne balansen. Ikke bare mellom inntekter og utgifter, men mellom politikk og fag. Mellom lokalt selvstyre og administrativ styring. Mellom tillit og kontroll.

Kommunene er kronisk underfinansiert. Det er ikke retorikk, det er hverdagen vår. Og når underfinansieringen varer over tid, tærer den på noe langt mer alvorlig enn budsjetter. Den tærer på tilliten. Tilliten mellom innbyggere og politikere. Mellom folkevalgte og administrasjon. Mellom ledere og ansatte.

I en slik situasjon er det siste vi trenger, å gå i skyttergravene. Vi trenger ikke en sterkere stat inni kommunene, som viker unna politiske prosesser fordi de er tidkrevende og uforutsigbare. Vi trenger ikke et system der gode prosesser blir sett på som støy, og lokalpolitikk som en risiko. Tvert imot.

Nå må vi heie på det lokale selvstyret. Ikke som et symbol, men som en reell verdi. Lokaldemokratiet er ikke et hinder for gode løsninger – det er forutsetningen for legitime løsninger.

Hvis vi bygger ned det lokale selvstyret bit for bit, i effektivitetens og helhetens navn, kan vi ende opp et sted vi ikke vil. Et sted som ligner land vi ikke vil sammenligne oss med.

Mitt kommuneopprør handler derfor ikke bare om mer penger. Det handler om mennesker. Om de kommunalt ansatte, som tidligere hadde en jobb som signaliserte trygghet og stabilitet.

Nå er også «kommunalt ansatt» blitt en utsatt næring. Kravene øker, rammene strammes inn, og handlingsrommet forsvinner. Det er ikke bærekraftig – verken for tjenester eller folk.

Når arbeidet med kommunekommisjonen skal jobbes med videre, må vi for all del unngå at konfliktlinjene går mellom partene i kommunene: mellom folkevalgte, ansatte og ledere. Vi er ikke motparter. Vi er dønn avhengige av hverandre.

For selv om kommuneøkonomi kan virke grå og kjedelig, så er den som grunnmuren i et hus. Ofte samme farge også.

Når grunnmuren sprekker, hjelper det ikke hvor mye vi pusser opp fasaden. Da må det rehabiliteres. Det er dyrt. Det er krevende. Og det kan være farlig å la være. Akkurat som det som skjer i kommunene nå.

Og ja, fag og forskning er viktig. Det er hovedingrediensen i grunnmuren. Kommunedirektører har fått mer enn bare spilletid; de er blitt helt sentrale aktører.

Det er på mange måter bra. Som kommunalt ansatt i mitt virkelige liv, vet jeg hvor krevende det er når politikere detaljstyrer fag. Men fag kan aldri erstatte politikk, akkurat som politikk ikke kan erstatte fag.

Helheten kan ikke defineres uten folkevalgte. Hvis den gjør det, har vi flyttet makt uten å ta debatten om det.

Stresstesten er nå om vi klarer sammen å stå imot staten og beholde det lokale selvstyret, både politisk og administrativt. For jeg vil hevde de to tingene henger uløselig sammen.

Så er vel tiden overmoden for å slutte å si: Lokale folkevalgte må gjøre modige og tøffe valg, til at regjeringer og nasjonale partier må det, i stedet for å love gull og grønne skoger på vegne av oss hvert fjerde år.

Det er det som har satt oss i dette uføret i første omgang.