Når angrepet ser ut som avvik

Om kvelden 4. august ble en drone med sprengstoff og tennmekanisme oppdaget ved flyplassen Leipzig/Halle i Tyskland, et viktig knutepunkt for sivil og militær logistikk. En bussjåfør skal ha sparket dronen ned. Handlingen kan ha avverget en alvorlig hendelse.

Den tyske påtalemyndigheten etterforsker saken som et mulig forsøk på å utløse en eksplosjon og ramme viktig transportinfrastruktur. Det er ikke fastslått hvem som sto bak, eller hva hensikten var.

Nettopp denne usikkerheten kjennetegner gråsonen mellom fred og krig. Et samfunn kan være utsatt for et alvorlig angrep lenge før myndighetene kan fastslå aktør og hensikt.

Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole, har beskrevet hendelsen som en av de mest alvorlige Europa har opplevd innenfor denne typen hybride trusler. Europas økonomi, forsyninger og militære logistikk er avhengig av et begrenset antall knutepunkter. Angrep mot disse kan få virkninger langt utover den fysiske ødeleggelsen på stedet.

Slike hendelser kan først fremstå som en brann, et strømbrudd, et datainnbrudd eller en ordinær kriminell handling. Den første som oppdager noe unormalt, kan være en bussjåfør, en kommunal medarbeider eller en politipatrulje. 

Sivile aktører må derfor håndtere konsekvensene før vi vet om hendelsen er kriminalitet, sabotasje eller del av en større statlig operasjon.

Forsvaret styrkes for å håndtere den farligste trusselen. Politiet, kommunene og andre sivile aktører må i stor grad håndtere de mer sannsynlige sammensatte truslene under terskelen for væpnet konflikt. Statlige aktører tester ut hvor langt de kan gå uten at handlingene når nivået for et væpnet angrep som kan føre til at NATO anvender artikkel 5.

Kommunen skal ikke bekjempe en fremmed stat. Den skal opprettholde nødvendige tjenester, fange opp lokale observasjoner og håndtere konsekvensene. 

Ingen kommune kan alene forventes å identifisere mønsteret bak en avansert statlig operasjon. Nasjonale myndigheter må sammenstille det sikkerhetspolitiske bildet og kunne forsterke kommuner som rammes.

Alle kommuner trenger en forsvarlig grunnberedskap. I tillegg må områder med særlig risiko, kritisk infrastruktur eller regional betydning raskt kunne få regionale eller nasjonale forsterkninger.

Hovedlærdommen fra 22. juli-kommisjonen er fortsatt aktuell. Tilgjengelige ressurser ble ikke identifisert, koordinert og satt inn i tide.

Kvikkleireskredet i Gjerdrum i 2020 og storbrannen i Krokstadelva i 2026 viste samtidig hvor avhengig beredskapen er av gjensidig bistand. I en hybrid kampanje kan flere samtidige hendelser binde opp de samme kapasitetene. Gjensidig bistand er derfor ikke nødvendigvis det samme som reell reservekapasitet.

En vannlekkasje, en droneobservasjon, et datainnbrudd og bortfall av mobildekning kan hver for seg fremstå som ordinære avvik. Først når opplysningene sammenstilles, kan et mønster bli synlig. Informasjonen må gå begge veier. 

Lokale aktører må vite hva de skal se etter og hvor observasjoner skal meldes. Nasjonale myndigheter må dele informasjon som gjør det mulig å forstå hva de kan stå overfor.

Kommunene må bruke beredskapsrådene aktivt og ha faste kontaktpunkter mot politiet, Statsforvalteren, Forsvaret, infrastruktureierne, næringslivet og frivilligheten. Kapasitetene må være kartlagt, og aktørene må ha øvd sammen.

Heier peker særlig på at politiet og Forsvaret må øve mer på hendelser under terskelen for væpnet konflikt. Også kommunene og næringslivet må inngå fordi konsekvensene ofte først blir synlige lokalt.

Den neste hendelsen i en sammensatt trussel vil trolig se ut som et ordinært avvik. Dersom vi da må begynne med å finne kontaktpersonene, avklare ansvaret og kartlegge ressursene, har vi startet for sent.

En bussjåfør kan oppdage den neste alvorlige hendelsen. Men bussjåføren kan ikke være beredskapsplanen. Når alarmen går, skal ressursene være klare til å handle sammen.