Kostra inn – bedre tjenester ut

Hans Gunnar Glomseth i SOFAK hadde 7. oktober et interessant innlegg i Kommunal Rapport med den fengende tittelen «Shit in – Kostra out».

Det er litt uklart om Glomseths tilråding er at kommunene bør droppe bruk av Kostra i sitt forbedringsarbeid eller ikke.

Min klare påstand er at kommuner som ser bort fra Kostra i sitt arbeid med utvikling av tjenestene, vil lykkes dårligere enn kommunene som aktivt bruker Kostra som analytisk tilnærming.

Helt enkelt: Kostra gjør kompetente kommuner i stand til mer ressurseffektivt å kunne levere bedre tjenester til innbyggerne.

I en tid der kommunedirektører over det ganske land i fortvilelse bestreber seg på å unngå å kutte av seg hele hodet når de barberer sine salderte forslag til handlings- og økonomiplaner, er Kostra blant de mest potente analyseverktøyene for prioriteringer i tjenestene og mellom tjenestene.

Glomseth har helt rett i at føringspraksisen i kommunene kan være variabel fordi veilederen i realiteten åpner for noe skjønn, og fordi førings- og rapporteringskompetansen kan være variabel i den enkelte kommune.

Dersom Kostra brukes til å sammenligne egen kommune med andre enkeltkommuner, risikerer man å sammenligne epler og pærer, med mindre man har svært god innsikt i både praksisen fra egen kommune og kommunen man sammenligner med.

Samtidig er det slik at jo høyere N (jo flere kommuner), jo større sannsynlighet for at feil jevnes ut.

Store avvik mellom egen kommune og eksempelvis snittet i Kostra-gruppen, bør føre til at man først går gjennom egen føringspraksis som gir verdien på indikatoren.

Dernest bør man undersøke hvordan egen kommune bør organisere tjenesten/gjøre omprioriteringer. Slik kan innbyggerne få en bedre tjeneste for ressursene som brukes, eller man kan frigjøre ressurser uten vesentlig reduksjon i tjenestekvaliteten.

(Dersom «alle» i Kostra-gruppen gjør samme føringsfeilen som egen kommune, vil ikke selve feilen i seg selv bety noe for bruken av indikatoren i forbedringsarbeidet).

Så et par refleksjoner om Kommunebarometeret, som Glomseth også vier oppmerksomhet: Barometeret er en rangeringsindeks. Det innebærer at én kommune med nødvendighet må stå øverst og én nederst. De øvrige 355 ligger i rekke imellom.

Dersom alle kommuner forbedrer tjenestene like mye fra år til år, vil ingen bytte plass, men innbyggerne i kommunene har fått bedre tjenester/en bedre drevet kommune.

Svært mange av indikatorene i Kommunebarometeret er input-indikatorer. Den årlige kåringen Agenda Kaupang gjør av Norges best styrte kommuner, Kommuneindeksen, viser at sammenhengen mellom kommunenes ressursbruk i tjenestene og kvaliteten på tjenestene til innbyggerne er svak.

Kommuner som ønsker å drive mer ressurseffektivt kombinert med tjenestekvalitet ut til innbyggerne, bør med andre ord konsentrere seg mer om output-indikatorene i Kommunebarometeret sektor for sektor, tjeneste for tjeneste.

En analytisk tilnærming vil være å legge større vekt på tjenestens karakter/nøkkeltall heller enn nasjonal rangering.

Eksempelvis falt min egen kommune litt nasjonalt på indikatoren Barn pr. årsverk i barnehager fra 2023 til 2024. Vi hadde nøyaktig like mange barn på årsverk begge årene og brukerne (barna) dermed like god bemanning. Andre kommuner økte i snitt sin bemanning og dermed sin relative plassering.

At kommuner som havner høyt i rangeringsindekser som Kommunebarometeret, også bruker dette aktivt i egen markedsføring, skal vi være rause med.

Jeg har samtidig en rimelig forventning til at kommunedirektørene holder seg med kompetente analytikere som forstår indikatorene, både de absolutte og faktiske prestasjonene på disse.

Kunnskapen kan de bruke til å gi gode tilrådinger om ressursprioriteringer tjeneste for tjeneste, der målet må være best mulig tjenester til innbyggerne for kommunens faktisk tilgjengelige ressurser.

Kostra brukt i kommunenes analysearbeid gir grunnlag for bedre tjenester til innbyggerne.