Kommunene skal ha kompetent helsepersonell

Regjeringen har sendt på høring et forslag om å oppheve de spesifikke profesjonskravene i helse- og omsorgstjenesteloven. Den følger opp ett av forslagene fra kommunekommisjonen. Det mener KS og kommunesektoren er bra.

Stortingsrepresentant Kathy Lie (SV) framstiller det i et innlegg i Kommunal Rapport som om det blir valgfritt for kommuner og fylkeskommuner å ha kompetent helsepersonell. Det er selvsagt ikke riktig.

Loven sier veldig klart at kommunene skal ha «nødvendig kompetanse» til å gi «forsvarlige helse- og omsorgstjenester». Lov og forskrift gir også klare føringer for hva «forsvarlighet» innebærer og hvordan det skal sikres. 

Dette er garantien for trygghet og kvalitet i tjenestene, ikke de spesifikke profesjonskravene, slik Lie skriver.

33 profesjoner er autorisert etter helsepersonelloven. Bare sju av dem er nevnt i helse- og omsorgstjenesteloven. Det skaper et press for å rekruttere akkurat disse sju, selv om kommunen kunne gitt forsvarlige tjenester ved å bruke annet autorisert helsepersonell.

En profesjonsnøytral helse- og omsorgstjenestelov er ikke en stor endring. I praksis har så godt som alle kommuner knyttet til seg en eller flere av alle disse sju profesjonene, leger og sykepleiere for eksempel. Men noe mindre detaljstyring vil gi kommunene litt større handlingsrom til å benytte alle typer godkjent helsepersonell til å gi gode tjenester.

Det er viktig å se det store bildet dette er en del av, og som kommunekommisjonen har fått i oppdrag å finne løsninger på – etter sterkt ønske fra KS og sektoren.

Den grunnleggende samfunnsutfordringen i Norge, og mange andre land, er at befolkningen er i kraftig endring. Det blir dobbelt så mange eldre i årene framover. Vi er friskere lenger og kan være en viktig samfunnsressurs også når vi blir eldre. 

Mange flere vil likevel på et tidspunkt trenge helse- og omsorgstjenester. Samtidig blir det litt færre personer i yrkesaktiv alder. For første gang i nyere tid vokser ikke arbeidsstyrken.

I tillegg vil strømmen av oljeinntekter falle, og det blir færre skattebetalere. Statens utgifter vil om få år passere inntektene, hvis vi fortsetter som i dag.

KS er de første til å gi rikspolitikerne beskjed om at kommunesektorens oppgaver må fullfinansieres. Men Norge kan ikke bare betale eller rekruttere seg ut av dette, og fortsette akkurat som før. Vi må fornye velferdssamfunnet, slik at vi bruker kompetanse og penger mest mulig effektivt, til beste for innbyggerne.

Fornyelsen er i gang, kommuner omstiller og driver innovasjon hele tiden. Det må fortsette, endringstakten må opp. 

KS, kommuner og fylker samarbeider med arbeidstakerorganisasjonene om mer heltid, bedre organisering av arbeidstiden, bedre fordeling av oppgaver mellom profesjoner. 

Vi må få ned sykefraværet, inkludere flere i arbeidslivet og bruke ny teknologi. Vi skal jobbe med forebygging og folkehelse, sammen med innbyggere og lokalsamfunn, for å begrense og utsette behovet for helse- og omsorgshjelp. Og vi må endre tjenester og boligformer, slik at hjemmetjenesten ikke bruker halve dagen på transport.

Lokalt ansvar for velferdstjenestene er mest effektivt og mest demokratisk. Når beslutninger tas lokalt, kan tjenestene tilpasses behovene i hver kommune. I lokaldemokratiet kan folk være med å påvirke hvordan ressursene brukes og lokalsamfunnet utvikles.

Hvis lokaldemokratiet skal kunne prioritere og bruke knappe offentlige ressurser effektivt og godt, trengs større handlingsrom til å gjøre det – innenfor nasjonale rammer. 

Dette er ikke «tilfeldige lokale prioriteringer», som Lie skriver. Det er den tøffe hverdagen for lokale folkevalgte, men det er vi som er nærmest til å gjøre det. 

Det beste Lie og andre rikspolitikere kan gjøre er å støtte kommunenes ønske om større handlingsrom, støtte de endringene som er nødvendig og ikke love mer enn det er mulig å holde med de ressursene vi har i velferdssamfunnet.