Jordvern er beredskap

Tilgang til nok og trygg mat er en viktig del av den nasjonale beredskapen. For å produsere den maten vi trenger, er det noen innsatsfaktorer som er nødvendige. Én av disse faktorene er areal egnet til matproduksjon.

Beredskap er å ha nok areal tilgjengelig. Men det er heller ikke likegyldig hvilke areal dette er, eller hvor dette arealet er lokalisert. Arealet må ha god nok kvalitet til å produsere mat, og avstanden til de som skal mettes bør heller ikke være for stor. Det er her koblingen mellom matberedskap og jordvern blir tydelig.

Det er ikke slik at alle jorder er like. Norsk jordsmonn er variert, og ulike jordsmonn har varierende egnethet for ulike produksjoner.

Klimaet er også en faktor å ta med i beregningen. Det vet alle som har opplevd problemer med frost i potet- eller fruktavlingen.

I tillegg er beliggenhet og avstander en viktig faktor i et land som vårt. I en situasjon der vi får behov for å iverksette beredskapen kan det ikke forutsettes at transportsystemene fungerer slik de gjør i dag. Da blir transportavstand og logistikk viktig.

Oppsummert må vi tenke på hva som kan dyrkes hvor, og hvordan det som dyrkes, kan transporteres fram til de som trenger maten.

Dette er grunnene til at enkelte jordbruksarealer er viktigere enn andre. De viktige arealene er arealer som ut fra sine egenskaper, klimaforhold og beliggenhet kan få stor betydning når en krise oppstår. Disse arealene må vi beskytte mot inngrep og endringer som gjør dem uegnet til matproduksjon i fremtiden.

Utfordringen i dag er at kommunen som beslutningsmyndighet og planlegger av arealbruk, ikke har tilstrekkelig informasjon for å ta slike hensyn.

Dette er imidlertid et kunnskapsgrunnlag som kan utarbeides, i hovedsak basert på informasjon og data vi allerede har. I tillegg trengs det kanskje virkemidler som gir bonden ekstra insentiv til å ta vare på akkurat disse arealene.

Mange av våre byer og tettsteder er plassert midt i matfatet. Menneskene slo seg ned i de områdene som var egnet til matproduksjon. Der var det et klima der mennesker kunne trives og en fungerende infrastruktur til vanns eller lands.

Med fremveksten av det markedsorienterte jordbruket var det dessuten svært praktisk at maten hadde kort vei til markedet og forbrukerne.

Gjennom mange år har imidlertid befolkningsvekst og arealbehovene til transport og nye næringer vokst ut i den omkringliggende åkeren. Dette er en stor utfordring. Den raskt voksende befolkningen fortærer ikke bare maten, men også matfatet sitt.

I utgangspunktet er det ifølge jordloven ikke tillatt å bruke dyrket jord til andre formål enn jordbruksproduksjon.

Loven peker også fremover og understreker at det heller ikke er lov med aktivitet som gjør jorda uegnet til jordbruksproduksjon i framtiden. Likevel omdisponeres eller forringes noen tusen dekar hvert år.

Det er også jordbruksareal som går ut av bruk og gror til med skog. Dette er areal som riktignok kan dyrkes opp på nytt, men det vil både være kostnads- og tidkrevende.

Den dagen krisen eller krigen kommer, er det for sent å begynne med nydyrking i stor skala.

For å unngå å komme i en slik situasjon kan et «beredskapstilskudd» til bonde være et insentiv for å ta godt vare på disse arealene.

Kart som synliggjør arealene for planleggere, kommunal forvaltning og beslutningsmyndighet, kan også bidra. Da er de kanskje fortsatt der, og klare til bruk, den dagen vi trenger dem.

Det er beredskap.