Annonse
Debatt
Ingen helsereform uten kommunene
Vi må være åpne for at oppgaver kan flyttes mellom sykehus og kommuner, og sammen finne den beste måten å styre og organisere tjenestene på.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Ett av hovedpoengene i årets helsetale var at kommune- og spesialisthelsetjenesten må knyttes tettere sammen.
Derfor er det bra å lese fem kommunale helsesjefer i Kommunal Rapport – samme dag som helsetalen – fastslå at mer helsehjelp må «gis i kommunene og i hjemmene».
Vi jobber todelt med helsereform. Vi har satt ned et helsereformutvalg, som skal levere sin rapport i november. Og vi samarbeider tett med KS om lokale initiativ for hvordan helse- og omsorgstjenesten kan rigges på nye måter, under paraplyen «Prosjekt X».
Vi må alle gå inn i reformarbeidet med åpent sinn og en reell vilje til å skape forbedring.
Utvalgets arbeid og Prosjekt X skal sammen legge grunnlaget for helsereformen vi vil gjennomføre.
Og i Prosjekt X skjer det mye spennende! I Innlandet samarbeider Lillehammer og omliggende kommuner med spesialisthelsetjenesten så eldre kan bo trygt hjemme.
I Lofoten samarbeider fire kommuner med Nordlandssykehuset om felles helsehjelp fra kommuner og sykehus.
På Voss jobber fem kommuner med Helse Bergen om tverrfaglige tilbud for kvinnehelse.
Jeg kunne nevnt mange flere. Poenget er at de viktigste nyvinningene skapes lokalt, i hele landet, av initiativrike kommuner og sykehus. Innovasjon skjer der hvor helsetjenester leveres hver eneste dag.
Det skal vi dyrke fram og heie på.
Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å lage systemer som er tilpasset pasientenes behov, ikke omvendt.
Det er et problem at dagens finansieringssystem ikke belønner kommunene når de forebygger og gir mer behandling lokalt. Derfor trenger vi endringer av finansieringssystemet, som gir riktigere insentiver.
Vi vet at dette trengs. Det viser bruken av rekrutterings- og samhandlingstilskuddet vi har innført, og som nå er på nesten en halv milliard kroner. Sykehus og kommuner vil samarbeide til det beste for pasienten. Når vi gir økonomiske insentiver til dette, skjer det endringer i tjenesten – til det beste for pasienten.
Utfordringene i helse- og omsorgstjenesten merkes spesielt i kommunene:
Demografien endrer seg. De fleste klarer seg godt selv. Samtidig har mer enn 25 prosent av innbyggere over 80 år hjemmetjenester. Allerede i dag har mer enn 100.000 personer demens. Det tallet vil dobles fram mot 2050.
Også flere yngre brukere trenger ressurskrevende tjenester, for eksempel psykisk syke eller personer med lav evne til egenomsorg.
Vi blir heller ikke nok folk som kan jobbe i tjenestene. Vi vet at det er høy arbeidsbelastning, et for stort lederspenn og høyt sykefravær. De aller fleste i eldreomsorgen jobber turnus, svært mange jobber deltid, og det er mye vikarbruk og innleie. Det gjør det vanskelig å følge opp den enkelte.
I flere av de mindre kommunene er det vanskelig å rekruttere fagfolk i helse- og omsorgstjenestene. Medarbeiderne vil, men rammene gjør at de ikke alltid får det til. Det må vi gjøre noe med.
Kommunene har også krav om samarbeid med sykehus, Nav, barnevern og skole, men mangler gjerne gode systemer for informasjonsdeling.
Disse utfordringene finnes det ingen enkle svar på. Det er problemer som vil bli større i tiårene som kommer, og som vi ikke kommer utenom. Men det er dette helsereformen skal gjøre noe med.
For nettopp denne problembeskrivelsen er selve bakteppet for helsereformen. Vi ser kommunenes behov. Vi vet at helse- og omsorgstjenester utgjør over en tredjedel av kommunenes driftsutgifter. Ofte mer.
Vi vet at det er et sprik mellom kommuners ønsker om mindre statlig detaljstyring og behovet for å støtte og styre tjenesten, så vi er sikre på at det er god kvalitet.
Forskjellene er også for store fra kommune til kommune, og innbyggerne har sagt rett ut at de ikke stoler på at de får god omsorg når de blir eldre.
Pårørende er også presset. De tetter et gap – og for ofte blir en pasient til to, fordi pårørende sliter seg ut og faller ut av jobb.
Kommunedirektørene skriver i Kommunal Rapport at «en felles helsetjeneste skapes ikke ovenfra – den bygges nedenfra, der mennesker lever livene sine».
Det er mye klokt i det. Samtidig må vi alle gå inn i reformarbeidet med åpent sinn og med en reell vilje til å skape forbedring.
Vi må være åpne for at oppgaver kan flyttes mellom sykehus og kommuner, og vi må sammen finne den beste måten å styre og organisere tjenestene våre på – til det beste for innbyggerne våre over hele Norge. Jeg ser fram til samarbeidet om dette.
