En felles helsetjeneste skapes ikke uten kommunene

Som helseledere i over 100 kommuner over hele landet – både store og små – med ansvar for tjenester til en betydelig del av Norges befolkning, følger vi arbeidet til helsereformutvalget med stort engasjement og ansvarsfølelse.

Ambisjonen om en mer bærekraftig, sammenhengende og likeverdig helsetjeneste er riktig. Utfordringsbildet er velkjent: Behovene øker, personelltilgangen blir knappere, og presset på økonomi og tjenester tiltar.

Nettopp derfor må reformarbeidet ta utgangspunkt i hvor helsetjenestene faktisk skapes: i kommunene.

Det er i kommunene innbyggerne lever livene sine og møter helsetjenesten i hverdagen – gjennom fastlege, hjemmetjenester, helsestasjon, psykisk helse- og rustjenester, rehabilitering, forebygging og omsorg ved livets slutt.

Det er også her relasjoner, vaner, utdanning og arbeid formes – forhold som i stor grad legger grunnlaget for helsen vår. En felles helsetjeneste kan ikke utvikles uten at denne virkeligheten er utgangspunktet.

I lys av dette er det bekymringsfullt at kommunesektorens perspektiver framstår svakt representert i arbeidet så langt. Ikke fordi andre perspektiver er uviktige, men fordi kommunenes ansvar og erfaringer risikerer å bli underrepresentert i et arbeid som i stor grad angår oss og våre innbyggere.

I mandatet knyttes helse i liten grad til kommunene, mens omsorgsbegrepet løftes tydeligere fram.

Det gir et misvisende bilde. Kommunene driver omfattende helsearbeid hver eneste dag – innen folkehelse, forebygging og tidlig innsats, men også gjennom legevakt, kommunale akutte døgnplasser, behandlende korttidsplasser og hjemmetjenester som håndterer stadig mer komplekse medisinske problemstillinger.

For mange innbyggere er kommunen både første, siste og viktigste møte med helsetjenesten.

Skal vi lykkes i møte med framtidens utfordringer, må mer helsehjelp gis i kommunene og i hjemmene. Det forutsetter i større grad sammenhengende helsearbeiderforløp og god flyt i tjenestene – ikke bare fokus på pasientforløp mellom nivåer.

I debatten om framtidens helsetjeneste brukes mye energi på organisering og modellvalg. Men uansett modell vil det alltid finnes samhandlingsflater og gråsoner. Det avgjørende er ikke å organisere dem bort, men å styrke samhandlingen i dem.

les også

Kommunene er ikke helsetjenestens «bakgård»

Her svikter dagens system. Økonomiske insentiver, som ordningen med utskrivningsklare pasienter og betalingsdøgn, bidrar ofte til konflikter mellom nivåene i stedet for å støtte helhetlige pasientforløp. Det undergraver samarbeid.

Uansett valgt organisering må vi forholde oss til en grunnleggende realitet: Verken helseministeren eller noen av oss vil klare å skaffe flere helsepersonell i årene som kommer – uansett modell.

Når personell er den knappeste ressursen, kan ikke utfordringene løses gjennom organisering alene. Da må fokuset rettes mot hvordan vi får mer netto helsearbeid ut av de ressursene vi har.

Forebygging blir derfor enda viktigere framover. Å forebygge funksjonsfall, styrke mestring og legge til rette for økt selvstendighet skjer først og fremst der mennesker bor og lever livene sine – i kommunene, i samarbeid med andre sektorer og frivilligheten.

Kommunenes rolle blir dermed ikke mindre, men mer sentral. Samtidig er kommunene ulikt rigget. Likeverdige tjenester betyr ikke like løsninger. Vi må tåle differensiering og diskutere hvordan større kommuner kan ta et større ansvar, også utover egne grenser, for å støtte mindre kommuner med kompetanse og robuste fagmiljøer.

Over halvparten av befolkningen bor i de 25 største kommunene, som også er godt rigget for digitalisering, innovasjon, forskning og utvikling.

De største utfordringene i helsetjenesten handler om personell, finansiering, kompetanse og forebygging – ikke først og fremst om organisasjonskart.

Kommunene er vant til å ta ansvar. Det gjør vi hver dag, døgnet rundt. Det gjorde vi også under pandemien, da vi raskt omstilte tjenester og sikret helsetilbudet til innbyggerne.

Skal vi lykkes med å utvikle en helhetlig helsetjeneste for framtiden, må kommunene slippes inn på styringsrommet. Ikke som høringsinstans på slutten, men som reelle medspillere i utforming av retning, prioriteringer og virkemidler. Reformarbeidet vil ikke få nødvendig kraft, kvalitet eller legitimitet uten tydelig kommunal involvering tidlig i prosessen.

En felles helsetjeneste skapes ikke ovenfra – den bygges nedenfra, der mennesker lever livene sine.

Inntil videre gjør vi det vi alltid gjør: sikrer nære helse- og omsorgstjenester i hele landet, hele døgnet og hele året.

Dette budskapet støttes nå av helseledere (kommunalsjefer og direktører) i over 100 kommuner i hele landet.