Hvor blir det av kommune­perspektivet i den norske Ukraina-støtten?

Over tre år har gått siden Russlands ulovlige og brutale fullskalainvasjon av Ukraina startet. Putins mål har hele tiden vært å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Kyiv og gjøre Ukraina til et russisk lydrike.

Men det som skulle være en parademarsj, har blitt en industriell utmattelseskrig mellom Europas to største land målt i areal – med enorme russiske tap.

President Volodymyr Zelenskyjs lederskap og militærstrategi fikk tidlig mye oppmerksomhet når den ukrainske motstandsevnen skulle forklares. Under radaren for mange, men stadig mer anerkjent i forskningen, er derimot betydningen av en omfattende desentraliseringsreform påbegynt i 2014.

Som mange tidligere sovjetrepublikker, var Ukraina i årene etter uavhengigheten i 1991 preget av et svært sentralisert maktapparat. Det var først etter Maidan-opprøret i 2014 at det oppsto et politisk klima for å flytte makt nedover.

Reformen ble innført trinnvis og innebar en storstilt overføring av oppgaver og skatteinntekter til nye, sammenslåtte kommuner.

Før reformen hadde Ukraina over 11.000 kommuner, hvor 92 prosent hadde færre enn 3000 innbyggere. Etter den siste runden med sammenslåinger i 2020, var dette redusert til 1.470 kommuner, hvor de fleste har over 10.000 innbyggere.

Ukrainske kommuner har i dag ansvaret for en stor bredde i offentlige tjenester, inkludert skole, helse, tekniske tjenester og arealplanlegging – ikke ulikt ansvarsområdene til norske kommuner.

les også

Ble «ambassadør» for Ukraina-samarbeid:– Krigen kom veldig nært

Det er fortsatt «strekk i laget» blant de ukrainske kommunene og politiske dragkamper om veien videre for reformen, men både eksperter og ukrainere flest er enige om at den har vært en suksess.

Reformen har gitt bedre og mer effektiv styring, høyere kvalitet på tjenestene og styrket både politisk ansvarliggjøring og innbyggerdeltakelse. Tilliten til de lokale myndighetene har økt, og folk opplever større tilhørighet til sine lokalsamfunn.

24. februar 2022 handlet de ukrainske ordførerne og kommunene umiddelbart. Det var ikke tid til å vente på instrukser fra Kyiv da internt fordrevne trengte mat og husly, og det fortsatt var usikkert om russiske stridsvogner ville rulle over kommunegrensen.

Myndiggjorte ordførere kunne omdisponere ressurser, kommunisere effektivt med innbyggerne, organisere egne heimevernsenheter, og koordinere innsats fra frivillige, lokalt næringsliv og nettverk i utlandet.

Selv om den mest intensive og uoversiktlige fasen av krigen er tilbakelagt, spiller ukrainske kommuner fortsatt en avgjørende rolle i å holde samfunnet gående og sikre grunnleggende tjenester til innbyggerne.

Utfordringene er mange: Økonomien er presset, mobiliseringen sliter, fordrevne skal integreres, og behovene for psykososial støtte og rehabilitering er enorme.

Samtidig pågår det også utvikling, særlig i de vestlige og nordlige regionene av landet. Oppgaver løses mer effektivt, ny teknologi tas i bruk og nye bedrifter etableres.

Det er en misforståelse at gjenoppbyggingen først begynner når krigen er over. Bare i Kyiv-regionen, som var delvis okkupert i 2022, er 70 prosent av de ødelagte bygningene allerede gjenoppbygd. I sentrum for gjenoppbyggingen er kommunene.

I dette sammensatte bildet er det interessant å observere hvordan ukrainske kommuner – med oppmuntring fra nasjonale myndigheter og Zelenskyj selv – aktivt søker samarbeid over landegrensene.

Kommunesamarbeid har økt kraftig de siste årene, forsterket av krigen, og interessen blant ukrainske ordførere for nye partnerskap er stor.

Motivasjonen bak samarbeid på ukrainsk side er både politisk og praktisk. Politisk ses kommunesamarbeid som en naturlig del av målet om euroatlantisk integrasjon. Samtidig gir direkte bånd mellom lokalsamfunn mulighet til å forankre Ukraina-støtten i partnerlandet og motvirke russisk desinformasjon.

Praktisk har samarbeid vært en viktig kanal for nødhjelp, særlig rett etter fullskalainvasjonen.

Men ukrainske ordførere og kommuneorganisasjoner er tydelige: Samarbeid må være mer enn veldedighet. De ber ikke om penger til å bygge skoler, men om innsikt i hvordan vi planlegger og drifter våre. Og de vil gjerne dele erfaringer med beredskap og krisehåndtering.

Den norske Ukraina-støtten har bred politisk og folkelig støtte, og har både en sikkerhetspolitisk og moralsk dimensjon. Det er rett å støtte det ukrainske folks forsvarskamp, men det er også i klar norsk egeninteresse at utfallet av krigen er at Ukraina får bestemme over sin egen framtid.

I stortingsmeldingen for Nansen-programmet skriver Utenriksdepartementet at «styrking av demokratiske institusjoner, rettsstaten og sivilsamfunnet er en forutsetning for en god utvikling (i Ukraina)».

Samtidig vies ingen plass til viktigheten av et sterkt ukrainsk lokaldemokrati, både nå og etter krigen.

Tre år etter landsstyret i KS oppfordret norske kommuner til å etablere samarbeid, er bare 15 avtaler på plass. Mange kommuner sitter fortsatt på gjerdet. En viktig grunn er manglende statlig oppmuntring og støtte. Det må endre seg.

KS er godt egnet til å ha en fasilitatorrolle. De har eksisterende nettverk og områdekunnskap, og har solid erfaring med å forvalte EØS-midler i lokaldemokratiprosjekter i Europa.

For inspirasjon trenger ikke regjeringen og Norad (som forvalter den sivile delen av Nansen-programmet) se lenger enn til Sverige og Tyskland, der ICLD, Svenska institutet og Engagement Global forvalter Ukraina-rettede tilskuddsordninger for kommunesamarbeid.

De siste tre årene har norske kommuner gjort en enorm innsats med å bosette og integrere ukrainske flyktninger. Ute i Kommune-Norge finnes det både kompetanse og engasjement – ressurser som kan bidra til å styrke lokalsamfunn og demokratiet i Ukraina.

Samtidig er den økonomiske situasjonen i mange kommuner vanskelig, og det er lett å forstå at ressurser til internasjonale prosjekter nedprioriteres når grunnleggende velferdstjenester er under press. Drahjelp fra staten er derfor avgjørende.