Hva vil vi egentlig med ungdomsrådene?

Norske kommuner liker å vise fram ungdomsrådene på nettsider og i festtaler. Men ungdom trenger mer enn bilder og fine ord. De trenger reell innflytelse – særlig i saker som former fremtiden deres.

Ungdomsråd er lovpålagt og omtales som «ungdommens talerør». Likevel viser en studie vi nylig gjennomførte i to kommuner at medvirkning ofte reduseres til en formalitet eller en symbolhandling.

Ungdomsrådene får tunge sakspapirer, korte frister og liten mulighet til å påvirke utfallet.

Politikerne beskriver dem som «viktige», men påpeker samtidig at innspillene ofte kommer for sent og ikke tas inn i den formelle politiske prosessen.

Et tydelig mønster i studien er at ungdom først og fremst inviteres inn i saker tett på egen hverdag: skolemiljø, fritidsklubber, møteplasser og idrettsanlegg.

Her omtales de som brukere av tjenester, som kan gi nyttige innspill til hvordan tilbudene kan bli litt bedre.

Når det gjelder de store spørsmålene – klima, grønn omstilling, utenforskap, byutvikling og langsiktige prioriteringer – er politikerne langt mer tilbakeholdne.

Ungdom blir sjelden invitert inn som borgere med rett til å påvirke veivalg. De blir hørt når det gjelder hvordan ballbingen skal innrettes, men ikke om hvilken retning lokalsamfunnet skal ta.

Studien viser også en slående dobbelthet i hvordan politikere omtaler ungdom. På den ene siden løftes de fram som modige, innovative og med evne til å utfordre etablerte sannheter. På den andre siden beskrives de som umodne, lite representative og uten tilstrekkelig forståelse for «hvordan ting henger sammen».

Resultatet blir en form for dobbel diskvalifisering: Ungdom romantiseres – og avskrives – samtidig.

Politikerne peker selv på utfordringer ved dagens ordning. Ungdomsrådene beskrives som:

• usikre på hvilke saker de faktisk kan påvirke,
• lite representative for ungdom generelt,
• underlagt en formel og «voksen» beslutningsprosess med omfattende dokumenter,
•  høringsinstanser som kobles på for sent.

En politiker sier det rett ut: «Runden innom ungdomsrådene er en boks du må huke av.»

Problemet er ikke bare at medvirkningen blir tynn. Problemet er hva ungdom lærer av det. Medvirkning uten mening risikerer å sette i gang en negativ spiral: Når innspill gis uten synlig effekt, eller når beslutninger allerede er tatt, svekkes tilliten til demokratiet. Det er en høy pris å betale for symbolsk inkludering.

Det finnes alternativer.

For det første kan ungdom involveres tidligere. De kan delta i å utforske problemforståelsen – ikke bare kommentere ferdige forslag.

For det andre kan arbeidsformene endres. Lange saksdokumenter og korte høringsfrister er krevende selv for erfarne politikere. Medvirkning kan med fordel suppleres med dialog, verksteder og reelle samtaler der dilemmaer utforskes i fellesskap.

For det tredje kan ungdomsrådene suppleres med mer fleksible medvirkningsformer. Rådene rekrutterer ofte de mest ressurssterke og engasjerte ungdommene. Skal flere stemmer høres, er kommunene nødt til aktivt å oppsøke ungdom på skoler, fritidsarenaer og digitale plattformer – og involvere dem aktivt i konkrete prosjekter der de bor.

Hvis vi mener alvor med å inkludere unge i demokratiet, må vi gi dem mer enn taletid. Vi må gi dem reell innflytelse.

Innlegget er basert på denne artikkelen: Sønderskov, M. & Tortzen, A. (2026). Ungdomsrådene som aktive samskapere: Muligheter og barrierer hos politikerne. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 42(1), 1–17.