Grunn til å bekymre seg for klarspråk?

Politisk redaktør Agnar Kaarbø uttrykker i en kommentar i Kommunal Rapport bekymring for klarspråksarbeidet i kommunene fordi ingen kommuner ble vurdert som fortjente til årets klarspråkspris.

Han lurer på om det skyldes at innsatsen på området har vært forgjeves, og at klarspråksarbeidet i kommunene forsømmes.

Jeg velger å tro at forklaringen er den motsatte.

Karmøy kommune startet med systematisert klarspråksarbeid omkring 2010. Før det hadde vi i mange år hatt ildsjeler og ledere på ulike nivåer i organisasjonen som på sitt område utførte et betydelig klarspråksarbeid ved eksempelvis å kreve gode saksutredninger.

I mellomtida har vi jobbet med vekslende intensitet for å forbedre nettsider, skjemaer, maler i saksbehandlingen, politiske saker, stillingsutlysninger og så videre. Blant annet bruker mange medarbeidere kunstig intelligens til å forbedre tekster, noe som ofte gir godt resultat.

For å sikre best mulig resultat, er ChatGPT utstyrt med en «agent» som blant annet er trent i kommunens skriveguide og andre hjelpemidler.

Dette er et stadig pågående arbeid som ikke baserer seg på spesielle prosjekter eller satsinger, men er integrert i det daglige arbeidet. Det samme synes jeg å registrere i kommuner rundt meg, så vi er på ingen måte alene.

I 2012 utarbeidet kommunen sin første språkveileder, og den står seg fortsatt ganske godt.

I mellomtida har det skjedd veldig mye om berører klarspråksarbeidet på godt og vondt. Ikke minst er dette nå blitt en del av norsk lov som jeg tror kommunene er bevisst på at en må forholde seg til.

Det er litt fremmed for undertegnede å kjempe om priser for å overholde norsk lov. Dessuten har krav til universell utforming blitt skjerpet, det er økt fokus på personvern, og vi har fått CRPD (konvensjonen om rettene til mennesker med nedsatt funksjonsevne), som også stiller krav til klart språk.

Samtidig som slike nye satsinger, krav og forventninger bidrar til skjerping også på det språklige, bidrar de også til å fragmentere tiltaksarbeidet i kommunene i noen grad. Disse skal ofte svares ut av de samme medarbeiderne som skulle kjempe om en klarspråkspris. Vi skal tekste videoer og sikre at nettsider og andre ressurser tilfredsstiller et førtitall andre krav som det skal gjøres rede for i en tilgjengelighetserklæring. For å nevne noe.

Vi blir aldri gode nok til å skrive klart. Og det er fortsatt sektorer vi sliter litt med å få med. Men mitt inntrykk er helt klart at vi er blitt – og stadig blir – bedre.

Om det først og fremst skyldes språkspalter i eksempelvis Kommunal Rapport, priser og andre insitamenter eller rett og slett krav fra overordnede myndigheter, kan jeg ikke bedømme. Men jeg føler ikke at det er noen grunn til å fortvile.