Arealer under bakken er viktige strategiske ressurser

Krig og naturkatastrofer har vist oss hvor sårbar åpen infrastruktur er. Det som ligger under bakken derimot, er mye bedre beskyttet mot eksterne trusler, som bomber, flom, ekstremvær, jordskjelv og ulykker.

Undergrunnen er dermed en av våre viktigste strategiske ressurser.

Vi har tidligere sett på undergrunnen som et «teknisk rom» for rør, kabler og tunneler. I dag blir det for snevert. Arealer under bakken kan romme energisystemer, lagring, transport, vannhåndtering – og tilfluktsrom og mye annet som vi i dag kanskje ikke helt kan tenke oss.

Ulike byer og land har ulike erfaringer. Helsinki, Singapore og Hongkong har gått foran og viser hvordan planmessig utvikling under bakken kan bli en integrert del av byens «usynlige» grunnstruktur. 

Da Kharkiv ble utsatt for massive russiske angrep, søkte folk ned i metroen. Ikke for å reise, men for å søke dekning.

Her har norske byer mye å lære. Skal vi håndtere både fortetting, klimaendringer og økte krav til beredskap, må vi tenke nedover.

Til nå har vi ikke hatt en planmessig utnyttelses av undergrunnen i byene våre. Likevel har vi, på grunn av alle de ulike anvendelsene av undergrunnen i Norge; så som vannkraftprosjekter, olje- og gasskaverner, vei- og jernbanetunneler, opparbeidet en unik kompetanse. 

Denne kompetansen er viktig for det som skal gjøres i undergrunnen i fremtiden, også utover egne grenser. Norske fagressurser har med stort hell støttet en rekke prosjekter ute allerede.

Norge har lang erfaring med krevende geologi, tunnelbygging og integrert planlegging. Vi har utviklet sterke fagmiljøer der forskning, næringsliv og offentlig sektor samarbeider tett. Vi er gode på systemtenkning, metodikk og tverrfaglig planlegging. 

Det kan vi utnytte som en strategisk ressurs i bistand og utvikling.

Regjeringens arbeid med ny stortingsmelding om norsk utviklingspolitikk gir oss nå en mulighet til å tenke nytt. I stedet for å spre innsatsen tynt bør vi prioritere områder der vår kompetanse faktisk kan gjøre en forskjell. Bygging under bakken er et slikt område.

Og det handler ikke om å «eksportere norske løsninger». Erfaringene fra Kharkiv, Singapore og kinesiske storbyer viser at løsningene alltid må tilpasses lokale forhold som geologi, klima, institusjoner og sikkerhetssituasjon. Da må vi utvikle bedre forståelse av lokale behov og rammeverk, før vi velger vår tilnærming og løsning.

Det vi trenger, er partnerskap basert på gjensidig læring. Vi bør samarbeide med byer og land som enten har akutte behov – eller verdifulle erfaringer. Slik kan vi utvikle løsninger som er robuste, skalerbare og tilpasset virkeligheten de faktisk skal fungere i.

Norge bør bruke bistands- og forskningsmidler til kapasitetsbygging, og vi bør prioritere langsiktige partnerskap fremfor enkeltprosjekter. Slik bruk av undergrunnen vil kunne gjøre byene og infrastrukturen mer effektive og sikre, samt at det vil gi vakrere byer.

Investering i bruken av undergrunnen er en investering i global stabilitet og sikkerhet.