Fremtidsfullmakt, en del av eldreomsorgen

Mange familier oppdager først betydningen av en fremtidsfullmakt når det allerede er for sent å opprette den.

Et hjerneslag, en demensdiagnose eller alvorlig sykdom kan snu hverdagen på kort tid. Da oppstår ofte spørsmål ingen har tenkt på tidligere: Hvem kan hjelpe? Hvem kan ta beslutninger? Hvem kan representere meg dersom jeg ikke lenger kan gjøre det selv?

Derfor er Riksrevisjonens ferske rapport om eldrebølgen interessant. Rapporten slår fast at norske kommuner ikke er godt nok forberedt på den kraftige veksten i antall eldre som kommer de neste tiårene. Samtidig forventes antallet personer med demens å mer enn dobles frem mot 2040.

Mye av debatten vil naturlig handle om bemanning, kapasitet og kommuneøkonomi. Men rapporten reiser også et annet spørsmål: Hvordan kan vi gjøre det enklere for folk å planlegge før behovet oppstår?

Et av verktøyene vi allerede har, er fremtidsfullmakt. En fremtidsfullmakt gjør det mulig å bestemme hvem som skal ivareta økonomiske og personlige interesser dersom man en dag mister evnen til å gjøre det selv. Likevel er kunnskapen om ordningen fortsatt begrenset. Mange blir først kjent med den når sykdom eller kognitiv svikt allerede har oppstått.

Da kan det være for sent.

Som advokat møter jeg mennesker som ønsker å ta ansvar for egen fremtid og gjøre det enklere for familien dersom noe skulle skje. Det som ofte overrasker meg, er hvor mange som ikke kjenner til hvilke muligheter som finnes før behovet oppstår.

Vi vet at stadig flere vil leve lenger. Vi vet også at flere vil rammes av sykdommer som påvirker evnen til å ta egne beslutninger. Da bør vi spørre oss om vi gjør nok for å hjelpe folk med å planlegge mens de fortsatt kan.

I dag finnes det ingen offentlig oppbevarings- eller registerløsning for fremtidsfullmakter i Norge. Dokumentet blir ofte aktuelt først når en familie står midt i en krevende situasjon, og da kan det være utfordrende å vite hvor det er lagret, om det er gyldig, eller hvordan det skal tas i bruk.

Danmark har valgt en annen tilnærming. Der er fremtidsfullmakter knyttet til et nasjonalt register gjennom offentlige digitale løsninger. Norge trenger ikke nødvendigvis å kopiere den danske modellen, men erfaringene viser at det finnes andre måter å organisere dette på.

Derfor mener jeg tiden er moden for å utrede en nasjonal register- eller oppbevaringsordning for fremtidsfullmakter. Samtidig bør kunnskapen om ordningen styrkes gjennom offentlig informasjon og veiledning.

Dette handler ikke om å få flere til å kjøpe juridiske tjenester, men om å gjøre det enklere for familier å ta viktige beslutninger før krisen oppstår.

Riksrevisjonens rapport minner oss  om at god beredskap ikke bare handler om offentlige tjenester, men om å gi mennesker mulighet til å planlegge for egen fremtid. En fremtidsfullmakt gir trygghet, valgfrihet og mulighet til å ta egne valg mens man fortsatt kan.