Jeg er lei av at ungdomsråd behandles som en formalitet når de er en ressurs

Jeg har vært leder av kommunalt ungdomsråd. I dag leder jeg et fylkesungdomsråd. Gjennom disse rollene har jeg jobbet med politikere fra hele fylket og nasjonalt. Jeg har møtt politikere som virkelig vil høre på ungdom, og jeg har møtt dem som ikke gjør det.

Det er frustrerende.

Altfor ofte virker det som om ungdomsråd finnes fordi loven krever det, ikke fordi politikerne faktisk ønsker innspill.

Ungdomsråd er lovfestet. Kommuner og fylkeskommuner skal ha et ungdomsråd eller et annet medvirkningsorgan for ungdom. Likevel finnes det fortsatt kommuner uten. Det burde bekymre oss alle.

Men det er nesten enda verre når ungdomsråd finnes, uten å bli tatt på alvor.

Hva er poenget med et ungdomsråd hvis sakene kommer etter at avgjørelsene er tatt og ingen har tenkt å lytte?

Hva er poenget med medvirkning hvis ungdom bare får være med for syns skyld?

Vi har eldreråd og råd for personer med funksjonsnedsettelser. Begge er viktige medvirkningsorganer som gir politikerne verdifulle perspektiver før beslutninger tas.

Ungdomsrådene har samme funksjon, men med én avgjørende forskjell: I ungdomsrådene er majoriteten ikke gamle nok til å stemme. Medlemmene i eldreråd og FUNK-råd kan som regel påvirke både gjennom rådet og gjennom valg.

Derfor er ungdomsrådene mer enn et medvirkningsorgan. De er en av de viktigste demokratiske kanalene unge har inn i politikken. Når ungdomsråd ikke opprettes, ikke får talerett eller ikke blir tatt på alvor, mister en hel aldersgruppe muligheten til å påvirke beslutninger som former hverdagen deres.

Nettopp derfor betyr dette så mye.

Vi snakker stadig om hvor viktig det er å engasjere unge i demokratiet. Samtidig opplever mange unge at de ikke blir hørt når de først engasjerer seg.

Hvilket signal sender det?

Ungdomsrådene skal representere hele den unge befolkningen. Vi skal løfte fram stemmene til ungdom som ellers ikke sitter rundt møtebordene. Vi skal være talerøret til dem som ikke har stemmerett, men som likevel må leve med konsekvensene av beslutningene som tas.

Likevel møter vi ofte lange og kompliserte sakspapirer, sendt ut bare dager før møtene. Dokumenter skrevet på et språk som er vanskelig nok for voksne politikere å forstå.

Hvis dere vil ha gode innspill fra ungdom, må dere også gjøre det mulig for ungdom å delta. Dere må forenkle sakene og forklare hva de handler om. Og sende dem ut i god tid.

Det som kanskje frustrerer meg mest, er at kommuner over hele landet snakker om de samme utfordringene. De er bekymret for demografien. De er bekymret for at unge flytter. De lurer på hvordan lokalsamfunnene kan bli mer attraktive og skape mer bo- og bli-lyst.

Samtidig glemmer mange å spørre ungdommene selv.

Hvem vet bedre enn ungdom hva som skal til for at ungdom trives? Hvem vet bedre hvorfor unge flytter? Hvem vet bedre hva som mangler av møteplasser, kulturtilbud, kollektivtransport og muligheter?

Hvis målet er kommuner der unge vil bo, studere, jobbe og stifte familie, og der det er lyst å bo og lyst til å bli, må ungdom være en del av løsningen.

Derfor håper jeg at alle kommuner som fortsatt mangler ungdomsråd, tar ansvar og etablerer et. Ikke fordi det er lovpålagt, men fordi det er nødvendig.

Til kommunene som allerede har ungdomsråd: Bruk oss. Ikke fordi dere må, men fordi vi kan bidra. Vi representerer en gruppe som ellers har få muligheter til å påvirke. Vi ser ting fra et annet perspektiv.

Gi ungdomsrådet talerett i kommunestyret og fylkestinget når saker som angår ungdom behandles. Hvis vi har brukt tid på å diskutere en sak og representerer ungdommenes syn, bør vi også få legge fram innspillene våre direkte for dem som skal ta beslutningen.

Kom på møtene våre. Inviter oss på en kopp kaffe. Still spørsmål. Lytt til svarene.

Jeg er lei av at ungdomsmedvirkning omtales som viktig, samtidig som den nedprioriteres i praksis. Og jeg er lei av at ungdomsråd behandles som en formalitet når de burde være en ressurs.

For én ting er sikkert: Hvis vi virkelig mener at ungdom er framtiden, kan vi ikke fortsette å ta beslutninger om ungdom uten ungdom. Ingenting om oss uten oss.