Feil signal til fagfolkene vi trenger flere av

KS-leder Gunn Marit Helgesen har rett i at kommunene står foran store utfordringer. 

Det blir flere eldre, flere med kronisk sykdom og færre yrkesaktive per innbygger med behov for hjelp. Kommunene må få handlingsrom til å organisere tjenestene klokt og bruke helsepersonell riktig.

Men nettopp derfor er det feil å starte med å fjerne de konkrete kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven.

Regjeringen har varslet at de skal sende på høring et forslag om å oppheve kravene om at kommunene skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog. KS støtter forslaget og beskriver det som en liten endring.

Les også:

Kommunene skal ha kompetent helsepersonell

For pasientene kan det være mer enn det.

LHL er ikke en profesjonsorganisasjon. Vi representerer mennesker med hjerte- og lungesykdom, hjerneslag, afasi og deres pårørende. For oss handler dette ikke om profesjonskamp, men om pasientsikkerhet, faglig kvalitet og trygghet for innbyggerne.

Når en slagrammet skrives ut fra sykehus, når en kolspasient trenger oppfølging for å unngå ny innleggelse, eller når en eldre hjertesyk person gradvis mister funksjon hjemme, er riktig kompetanse avgjørende. Da trenger pasienten ikke bare en kommune som har ansvar. Pasienten trenger en kommune som faktisk har tilgang til relevant fagkompetanse.

Det er også dette loven sier i dag. Den pålegger ikke alle kommuner å ansette alle profesjonene. Den sier at kommunen skal ha dem «knyttet til seg». Det kan skje gjennom egne ansatte, interkommunalt samarbeid, avtaler eller andre løsninger. Dagens lov gir altså allerede fleksibilitet.

Spørsmålet er derfor ikke om kommunene skal få organisere tjenestene ulikt. Det skal de. Spørsmålet er om staten fortsatt skal si tydelig at visse typer kompetanse må være tilgjengelig for innbyggerne, uavhengig av hvilken kommune de bor i.

KS viser til at kommunene uansett må gi forsvarlige tjenester. Det er riktig. Men forsvarlighetskravet er et overordnet krav. De konkrete kompetansekravene er et viktig nasjonalt minimum. De gjør det tydeligere hva slags faglig bredde som må være tilgjengelig i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Fjerner man kravet, fjerner man ikke behovet. Man fjerner bare noe av forpliktelsen.

Det er særlig uheldig at dette forslaget kommer nå. Regjeringen har varslet en helsereform. Kommunenes rolle i fremtidens helsetjeneste skal avklares. Flere oppgaver skal trolig løses nærmere der folk bor. Da må Stortinget først få se helheten: Hvilket ansvar skal kommunene ha? Hvilke pasientforløp skal de bære mer av? Hvordan skal finansieringen henge sammen? Hvilken kompetanse trengs?

Å sende på høring et forslag om å fjerne konkrete kompetansekrav før dette er avklart, er å begynne i feil ende. Dette må ikke løsrives fra det store reformarbeidet som nå pågår.

Forslaget sender også et dårlig signal til helsepersonell. Vi sier at vi trenger flere fagfolk i kommunene. Vi ber unge mennesker velge helsefaglige utdanninger. Vi ber ansatte stå lenger i krevende tjenester. Da er det underlig samtidig å foreslå å fjerne lovkravene som synliggjør at nettopp deres kompetanse skal være tilgjengelig i kommunene.

Ja, vi må bruke personellet bedre. Ja, vi må ha bedre oppgavedeling, mer forebygging, ny teknologi og smartere organisering. Men god oppgavedeling forutsetter kompetanse. Mer ansvar til kommunene forutsetter kompetanse. Tryggere pasientforløp forutsetter kompetanse.

Handlingsrom er viktig. Men handlingsrom må ikke bli et penere ord for at nødvendige fagmiljøer gradvis kan bygges ned når budsjettene blir trange.

Derfor mener LHL at vi bør avvente høringen om å fjerne kompetansekravene til den varslede helsereformen er lagt fram og kommunenes ansvar er avklart. 23 andre store pasient- og profesjonsforeninger er enig med oss.

Det er ikke et nei til omstilling. Det er et ja til riktig rekkefølge.

Kommunene trenger handlingsrom. Pasientene trenger trygghet. Fremtidens helsetjeneste må bygge på begge deler.