Er Norge egentlig forberedt på krig?

I en tidlig, uklar fase av et militært angrep mot Norge vil samfunnet igjen rammes av usikkerhet. Kanskje eksploderer et missil i kritisk infrastruktur. Kanskje mister vi strøm, kommunikasjon eller deler av beredskapen.

Ingen vet hva som skjer de neste timene, dagene eller ukene. Det er nettopp i denne uoversiktlige fasen vi må ta noen av de mest krevende beslutningene.

Historien gir oss et nyttig – men også skremmende – bakteppe. General Bratland skrev i sine memoarer fra andre verdenskrig at hans største utfordring som troppssjef under landgangen i Normandie i 1944 ikke handlet om logistikk eller taktikk, men om å håndtere soldatenes frykt. 

Frykt lammer, svekker dømmekraften og tærer på samholdet. Den utfordringen er tidløs.

Pandemien ga oss en forsmak på hvor raskt frykt kan endre normer og atferd. Brannkonstabler ble utplassert på kommunegrenser for å kontrollere trafikken inn i kommunen.

Sjekkposter er noe vi gjerne forbinder med land i borgerkrig. Hytteforbud, «søringkarantene» og spontane borgerverninitiativ i enkelte bygder viste hvordan et samfunn i usikkerhet lett splittes.

Covid var ikke et dødsvirus, men frykten var reell – og konsekvensene konkrete.

Motsatt har vi også eksempler som viser vår beste side. På Utøya satte sivile sine egne liv i fare for å redde unge mennesker som flyktet fra ren ondskap. Den typen moralsk mot forteller oss at Norge også rommer en sterk vilje til fellesskap – når det virkelig gjelder.

Hvordan vil vi håndtere desertering? Unndragelse fra mobilisering? Arbeidsplikt? Hamstring? Svartebørs? Prisregulering?

Dette er ikke hypotetiske eller akademiske spørsmål. Det er reelle problemstillinger som oppstår i samfunn preget av frykt – og som krever at staten handler raskt, tydelig og med legitimitet.

Testen på hvor forberedt vi faktisk er, kommer ikke når alt er under kontroll, men når følelsene tar over dagsordenen.

Derfor er kommunikasjonen fra ledere avgjørende. Ordførere, statsforvaltere, fagdirektorater, politikere, militære ledere og medier må forstå sitt ansvar: I en krise er det ikke bare viktig hva som blir sagt – men hvordan det blir sagt.

Beredskap handler ikke bare om materiell og planer. Det handler om tillit. Om å dempe frykt, ikke forsterke den. Om å vise retning når folk leter etter trygghet.

Under den kalde krigen var Norge forberedt på krig – også atomkrig. Vi tok trusselen på alvor. Og levde med den.

I dag er vi igjen i en tid hvor geopolitikken er mindre stabil, hvor stormakter tester grenser, og hvor små land må tenke gjennom det utenkelige.

Winston Churchill visste hva som sto på spill da han talte til Underhuset 18. juni 1940, midt i en av historiens mørkeste timer: This was our finest hour.

Poenget hans var enkelt: Modige samfunn formes når de våger å møte frykten – ikke når de later som om den ikke finnes.

Er Norge forberedt på krig? Kanskje finnes det ikke et endelig svar. Men én ting er sikkert: Skal vi stå i det som kan komme, må vi erkjenne at frykt vil være et dominerende element. Først da kan vi evne å bygge et totalforsvar som evner å reagere klokt, også når alt er kaotisk.