Annonse
Debatt
Det handler om prioritering – ikke organisering
Jeg deler helsereformutvalgets situasjonsforståelse, men er ikke overbevist om at løsningen er å flytte på forvaltningsnivåer eller etablere nye styringsstrukturer.
Publisert
Meninger i debattinnlegg står for skribentens regning
Helsereformutvalget la 3. februar fram modellforslag om fremtidens helse- og omsorgstjenester. Jeg deler utfordringsbildet som utvalget beskriver, med et økende forventningsgap, sosioøkonomiske forskjeller, voldsomme demografiske endringer og derigjennom varig knapphet på personell.
Dette er kanskje krevende i dag, men blir langt verre i årene som kommer.
Utvalgsleder Gunnar Bovim påpeker at tjenestene ikke henger godt nok sammen. Det kan godt være riktig, men spørsmålet er om vi faktisk vet nok om hvorfor – og for hvem?
Er det overgangene mellom forvaltningsnivåene som svikter? Handler det om kompetanse på sjeldne og komplekse tilstander? Eller er det organisasjonskartet som er problemet?
Før vi konkluderer, bør vi være langt sikrere på hva som faktisk ikke fungerer, og hvor.
Modellene som foreslås, vil etter all sannsynlighet skape nye siloer fremfor mer sammenhengende tjenester.
Jeg deler utvalgets alvorlige situasjonsforståelse, men er mindre overbevist om at løsningen ligger i å flytte på forvaltningsnivåer eller etablere nye styringsstrukturer. Hovedutfordringen er ikke boksene, men prioriteringene.
Utvalgslederen selv påpeker behovet for en prioriteringsdiskusjon. Denne har vi som nasjon langt på vei har sluppet å ta på grunn av den gunstige økonomiske situasjonen landet over tid har stått i.
I møte med varig personellmangel hjelper det imidlertid lite å flytte ansvar mellom nivåer hvis prioriteringene forblir uavklarte. Det innebærer et behov for et skifte mot konsekvensetikk. Dette i kontrast til den sterke vektleggingen av nærhetsetikk som har preget norsk helsetjeneste, og ikke minst de politiske diskusjonene, i mange tiår.
Det har vært mulig fordi vi har hatt både folk og penger. Den situasjonen er i ferd med å endre seg fundamentalt.
Utvalget skisserer ulike modeller. Blant ytterpunktene er mer lokal styring av hele helse- og omsorgstjenesten eller økt statlig styring. Ingen av disse fremstår som treffsikre.
Kommunenes breddetjenester og spesialisthelsetjenestens høyspesialiserte tjenester representerer to likeverdige, men ulike former for kompetanse.
Kommunene har en helhetsforståelse og tilnærming som er avgjørende for å håndtere sammensatte behov over tid. Spesialisthelsetjenesten er uunnværlig i møte med avgrensede, komplekse og mindre vanlige behov.
Utfordringen oppstår ikke fordi disse tjenestene er forskjellige, men når de settes opp mot hverandre, i stedet for å organiseres som gjensidig avhengige.
Det er avgjørende å forstå og anerkjenne at helse- og omsorgstjenestene henger sammen og er gjensidig avhengige av hverandre. Kommunene utøver like lite eller mye omsorg som spesialisthelsetjenesten, og spesialisthelsetjenesten utøver like lite eller mye helse som kommunene.
Det er ikke mulig å separere dette. Ingen kan ikke drive et moderne sykehjem uten omfattende medisinsk kompetanse, ei heller tjenester for mennesker med utviklingshemming, alvorlige progredierende sykdommer eller mennesker med rusproblematikk.
Man kan selvsagt heller ikke behandle sjeldne sykdommer i spesialisthelsetjenesten uten omsorgskompetanse. Forutsetningen er at vi forstår at helse ledsaget av omsorg er bærebjelken i kommunen.
Modellene som foreslås, vil etter all sannsynlighet skape nye siloer fremfor mer sammenhengende tjenester. Vi burde heller se på helsetjenestene i stort med nye øyne. Hva bør prioriteres? Hva tilhører gårsdagens spesialisthelsetjeneste og dagens breddetjenester?
På møtet i Bodø 3. februar presenterte utvalgslederen data som viser at Norge har verdens beste helsetjenester. I neste øyeblikk opplyser han at «pasienter» opplever seg som kasteballer.
Jeg vil advare sterkt mot at vi ser hen til enkelthistorier. For å finne ut hva som er den faktiske situasjonen, må vi analysere og aggregere enkelthistoriene, slik at det blir et helhetlig bilde.
Hvilke pasienter opplever utfordringer i møtet med tjenestene? På hvilket nivå?
Og er det et uttrykk for et system som ikke fungerer, eller er det uttrykk for at enkeltavdelinger, enkelte forvaltningsgrener eller enkeltpersoner er dårlige på samhandling?
Jeg vet ikke, og jeg mistenker at vi som samfunn heller ikke vet.
Et mer realistisk spor er å videreutvikle dagens kommunale rolle gjennom overføring av flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunene, der dette er faglig forsvarlig. Det gjelder særlig tjenester som allerede ligger tett på kommunale oppgaver, og der kontinuitet og helhet er avgjørende for kvalitet.
Slike overføringer må ledsages av reell kompetansebygging og robuste interkommunale løsninger. Det kan være gjennom vertskommunemodeller eller regionale samarbeid innen sykehjemstjenester, legevakt, distriktsmedisinske sentre og DPS-er.
Helsereformutvalget har levert et viktig bidrag til debatten om fremtidens helsetjenester. Utfordringsbildet er riktig beskrevet. Veien videre bør imidlertid handle mindre om nye forvaltningsnivåer og mer om prioritering, kompetanse, samhandling og reell oppgaveoverføring.
