Beredskap og kunst? Ja, faktisk!

Ja, faktisk. Eller – nesten. For kunst og kultur er ikke flukt fra virkeligheten. Det er tvert imot en måte å møte den på – med åpenhet, skaperglede og det jeg vil kalle imaginær aktivisme: En vilje til å forestille seg hvordan ting kan bli, ikke bare hvordan de er.

La meg begynne med en tilståelse: Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive en kronikk om både kunst og beredskap. Det høres jo ut som en dårlig vits: «En kunstner og en sivilforsvarssjef går inn i et møterom …»

Men tro det eller ei – etter å ha jobbet med dette en stund, begynner det hele å gi urovekkende mye mening.

For hva er egentlig beredskap? Handler det bare om batterier, vann og hermetikk – eller finnes det noe mer? Jeg vil påstå at det handler om noe vi sjelden finner i beredskapspermen fra kommunen: Nemlig evnen til å improvisere, samarbeide og å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Beredskap handler også om å vite hva du kan hjelpe deg selv med – og dermed også hvordan du kan hjelpe andre. Når strømmen går, matforsyningen svikter, eller uro og krig truer, er det ikke nødvendigvis planene i skuffen som redder oss. Det er evnen til å handle kreativt, til å skape ro i kaos og til å bygge fellesskap.

Kunst og kultur gir oss akkurat disse verktøyene: praktiske ferdigheter, empati, samarbeidsevne og improvisasjon.

Det er en form for «indre beredskap» som er like viktig som fysiske ressurser. Gjennom musikk, teater, håndverk og historiefortelling trener vi på å håndtere det ukjente. På å forstå våre omgivelser. Og på å finne gode løsninger – sammen.

Kunst og kultur er ikke bare pynt på toppen av samfunnskaka – de er selve bakepulveret som får fellesskapet til å heve.

Her er to eksempler som gir håp – og inspirasjon:

1. Bjerkem Kulturgård – der kulturlandskap, symaskin og samskaping går hånd i hånd.

Midt i vakre Steinkjer finner du Bjerkem Kulturgård – et slags kulturelt beredskapslaboratorium forkledd som økologisk gårdsbruk. Her dyrkes ikke bare gulrøtter, men også fellesskap, kunnskap og kreativitet. Folk møtes på tvers av generasjoner og fagfelt for å lære, skape og improvisere.

Og hvis strømmen går? Vel, her vet folk hvordan man både baker brød i vedovn og syr votter av gammelt ullpledd. (Ber man pent, får man kanskje være med på dans også.)

2. Stiftinga Røtter – kunsten å få folk til å møtes (på ordentlig).

Så har vi Røtter – en stiftelse med et navn som passer altfor godt til ikke å tas på alvor. De sørger for at folk får ekte møteplasser – ikke bare Zoom-lenker og en kaffekopp på Teams. Her er det teaterlag, historielag, og til og med egne tiltak for å få gutter med på skuespill (!).

Hvis det ikke formaliseres, sier du? Vel – da blir det fort for løst. Røtter sørger for limet mellom folk og ideer – og det er jo nettopp dét som holder lokalsamfunn sammen når ting begynner å rakne.

Hva får vi igjen for kulturell beredskap? Mye mer enn du tror – og for en brøkdel av hva det koster å rulle ut nye varslingssystemer:

• Lavere sykefravær

• Bedre psykisk helse og trivsel

• Økt frivillig innsats og sosial kapital

• Bedre integrering, deltakelse og lokal utvikling

For prisen av én kommunal krisetelefon kan du kanskje få tre historielag, et improkurs og et nabolag som faktisk vet hvem som trenger hjelp når lyset går.

Dette handler i bunn og grunn om relasjoner. Til steder. Til tradisjoner. Til hverandre. Når vi bygger kulturell beredskap, bygger vi tillit. Vi trener på å samarbeide. Vi tar tilbake praktisk kunnskap: å lage mat, lage klær, bygge hus. Vi kobler folk og fag, plass og praksis.

Det handler om å utvikle samfunn som tåler å bli rystet – men som ikke raser. Der folk kjenner hverandre, deler kunnskap og tør å handle, ikke bare vente.

Så neste gang noen humrer av ordene «kunst og beredskap» i samme setning, kan du bare smile og si: «Ja, det er kanskje uvanlig. Men det er ganske genialt – og billig.»

Og for å parafrasere Arnulf Øverland: Vi skal ikke sove bort krisene. Vi skal improvisere oss sterke, skrive oss kloke – og danse oss modige.