Vil barnevernsreformen gi bedre tjenester i hele Norge?

Etter årevis med sterk nasjonal og internasjonal kritikk av det norske barnevernet, blåser det – ikke overraskende – en sterk reformvind over feltet. De kommunale barnevernstjenestene står midt i en barnevernsreform som trådte i kraft i januar.

Det overordnede målet er tidligere, mer samordnet og bedre innsats til utsatte barn og familier. Barnevernet skal kort sagt bli mer effektive til å forebygge og løse sosiale problemer i samfunnet.

Parallelt med barnevernsreformen skal en rekke strategier realiseres. Innføring av nytt barnevernsfaglig kunnskapssystem (DigiBarnevern) er rullet ut i flere kommuner med mål om å gi «raskere, bedre og mer rettidige beslutninger» gjennom «bedre IT-løsninger».

Kompetansestrategien på sin side legger opp til at ansatte som skal jobbe med enkelte kjerneoppgaver i barnevernstjenesten, har masterutdanning fra 2031. 

Ny grunnmodell i hjelpetiltak prøves allerede ut i enkelte kommuner, med mål om opptrapping i stadig flere kommuner fram mot 2024. På toppen av dette trer ny barnevernslov i kraft i løpet av 2023. 

Barnevernets ansatte kan forberede seg på å stå i en kontinuerlig reformering i mange år fremover. Men hvor forberedt er kommunene på skreddersømmen som kreves for å gi tidligere og bedre hjelp til utsatte barn og familier?

Mulighetene for solid håndverk vil avhenge mye av de eksisterende ressursene barnevernstjenestene har. De mest beredte og entusiastiske barnevernstjenestene er allerede betydelig involvert i strategiarbeidet som er initiert fra sentralt hold. Samtidig har en vedvarende utfordring i barnevernet vært vesentlige forskjeller i tjenestetilbudet mellom ulike kommuner. 

Verken barnevernsreformen eller de ulike strategier som DigiBarnevern og grunnmodell i hjelpetiltak, skal tvinges på kommunene. Det følger ikke med en bestemt oppskrift som alle kommuner skal bruke. For eksempel skal DigiBarnevern skal gi «et skjønnsmessig handlingsrom» for barnevernstjenestene.

Denne fleksibiliteten i utvikling av barnevernsreformen er på mange måter bra, men vil trolig forsterke eksisterende forskjeller i tjenestetilbudet mellom ulike barnevernstjenester.

Dette henger sammen med at arbeidsstyrken er den fremste ressursen barnevernstjenestene har. Men rekruttering, opplæring og bevaring av (nye) ansatte er en stor utfordring for flere barnevernstjenester. Høy gjennomtrekk og utskifting av ansatte har vært et problem over mange år.

Ifølge barnevernsstatistikken var det i 2021 i underkant av 300 ledige stillinger i ulike barnevernstjenester i Norge. I pandemiåret 2020 bikket tallet rekordhøye 500 ledige stillinger. Og mørketallene på landsbasis er store, da flere kommuner ikke har rapportert inn sine tall.

Kommuner som investerer i å planlegge og etablere en arbeidsstyrke som kan møte etterspørselen etter barnevernstjenester, vil nok lykkes godt med reformarbeidet. Kommuner som allerede opplever store utfordringer med rekruttering av riktig kompetanse, vil oppleve langt mindre fleksibilitet til å skape det barnevernet som barnevernsreformen går inn for.

Her står kommunene i tillegg overfor en utfordring med å spisse arbeidsstyrkens kompetanse inn mot mer forebyggende arbeid. Å realisere målet om tidligere og bedre hjelp vil kreve nye tilnærminger i praksis.

I dag opplever mange ansatte å drive brannslokking i alvorlige og komplekse saker. Å forebygge sosiale problemer blant utsatte barn og unge er ingen enkel oppgave, men vil utvilsomt forutsette et mer proaktivt arbeid av barnevernstjenestene. 

Det norske barnevernet kjennetegnes ved individorienterte arbeidsmåter. Forebyggende arbeid vil utfordre denne etablerte praksisen, ved at flere barnevernstjenester i større grad enn i dag må bygge på ressurser i barnets familie, nettverk og lokalsamfunn. Sammen med å sikre en arbeidsstyrke i tjenestene, vil innovasjon av måtene det arbeides på, bli avgjørende for å lykkes med barnevernsreformen.

I dette arbeidet må kommunene stille spørsmål om hva som trengs for å gi tidligere og bedre hjelp til utsatte barn og familier. De må også vurdere hvor godt de igangsatte strategiene bidrar med riktig medisin for å imøtekomme de utfordringer som erfares i ulike lokalsamfunn. 

Gode ​​analyseferdigheter, komplekse vurderinger og virksomt tiltaksarbeid krever tid, dialog og tilstrekkelig kunnskap om det aktuelle barnet, dets familie og nettverk. Et godt IT-system er ingen ulempe for å fremme dette, men relasjoner kan ikke bygges på bedre måter enn å kjenne barn, familie og nærmiljø.

Barnevernsarbeidere uttrykker ofte stor frustrasjon over at de må bruke oppmerksomheten sin på «systemting» i stedet for på barna og familiene som heller skulle hatt deres oppmerksomhet. Det sosiale og relasjonelle aspektet ved barnevernsarbeidet kan fort gå tapt i «systemting». En britisk studie viste at ansatte i barnevernet bruker opp mot 80 prosent av tiden sin foran en skjerm.

Forhåpentlig benytter mange kommuner reformarbeidet til å utvikle en praksis med fokus på å hjelpe barn og familier heller enn på å tilfredsstille byråkratiske behov. Det trenger ikke å være kommunene som investerer mest i moderniserte IT-løsninger som vil se at en forebyggende barnevernspraksis utvikles.

Kommuner som investerer i rekruttering av ansatte og som lykkes med å skape en kultur for innovasjon av praksis, vil ha vel så gode forutsetninger for å oppnå formålet om «tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge».