Vårt svaksynte hjelpeapparat

Det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere i vårt velferdssystem som daglig gjør en stor innsats for å gjøre livet bedre for brukerne av tjenestene. Men rammene for deres innsats kan redusere mulighetene for å hjelpe. Disse har på noen områder blitt verre de siste åra, med blant annet reduserte ytelser for svaktstilte grupper i Nav.

Det er lagt inn flere føringer som gjør at hjelperne ikke ser den som skal hjelpes som person. Nettløsninger er bare én av flere mekanismer som bidrar til dette.

Forenklet sagt var velferdsstatens mål at alle skulle ha rett til et verdig liv. Vi har etter hvert fått mye dokumentasjon på at mange i stedet opplever å bli ydmyket i møte med hjelpeapparatet.

Det finnes et rikt utvalg eksempler på folks negative møter med Nav og tjenestene for øvrig. Bare tre eksempler vi selv er blitt formidlet, for å illustrere: En Nav-klient som var grundig utredet av spesialist og klar for uføretrygd, fikk krav om flere utredninger etter at vedkommendes økonomiske støtteordning (AAP) opphørte.

I et annet tilfelle nektet de å gi full uføretrygd, men ville i stedet ha restarbeidsevnevurdering av en person med klart utviklet og diagnostisert Alzheimer.

Svaksyntheten gjelder ikke bare Nav. Med et spesialisert hjelpetilbud til «barn med problemer» opplevde vi i en kommune at barn/unge måtte forholde seg til svært mange hjelpere (18 instanser i ett tilfelle).

Dette hadde mange sett uten å gjøre noe, antakelig fordi det er ganske vanlig. Det vil være halvdagsjobb for foreldrene å følge opp de ulike instansene.

Velferdsstatens delvise forvitring er ikke noe særnorsk fenomen, vi ligger ikke engang i fronten. Storbritannia (UK) ble etter 1945 av mange sett som modellen for en moderne velferdsstat. Fra 1990-åra har den blitt systematisk nedbygd.

Hilary Cottam er en sosial entreprenør, og hennes arbeid er kjent også i Norge. Hun observerte såkalte problemfamilier i Swindon. Hennes favoritteksempel er Ella, som hadde levd med kriser i 40 år. Hun kjente ikke noe annet, og kjente ingen vei ut. Et av barna var blitt tatt hånd om av sosialomsorgen, de tre gjenværende slet med flere ulike problemer.

Minst 100.000 familier i UK var i en tilsvarende situasjon og skulle hatt hjelp til å komme ut av den vonde spiralen. Finansmyndighetene hadde beregnet at kostnadene for samfunnet var 250.000 britiske pund per år per familie. Men pengene gikk ikke til Ella og de hjelpetrengende familiene – de gikk til å opprettholde det store apparatet som var etablert rundt dem.

I Swindon var det 73 ulike tjenester for familier som Ellas. Hjelperne svarte på forespørsel at de ikke hadde eksempler på at problemfamilier de hadde arbeidet med, hadde kommet ut av uføret.

En sosialarbeider som arbeidet med Ellas sønn, brukte 86 prosent av arbeidstida si på papirarbeid og diskusjon med kolleger, og bare de resterende 14 prosent ansikt til ansikt med dem som skulle hjelpes. Og dette var omtrent det samme for alle hjelperne; de skrev rapporter og sendte til hverandre.

Cottam og hennes team fikk lov til å ta kontakt med Ella, hennes familie og andre familier. De fikk også lov å bruke en liten del av det budsjettet som tjenestene brukte. Kommunen aksepterte at det skulle være et mål å snu brøken, slik at 80 prosent av hjelpernes tid ble brukt sammen med dem som skulle hjelpes, og resten til administrativt arbeid.

Det ble bestemt at de belastede familien selv skulle få velge ut sine hjelpere. Ella og en annen mor fikk lov å intervjue hjelpere som kunne hjelpe dem ut fra hva de trengte. De som ble ansatt, hadde relasjonell kompetanse, de så de som skulle hjelpes som personer.

Cottams erfaring er at det tar omtrent to år å snu livet rundt for en familie som Ellas, med framganger og tilbakefall. Nøkkelen er å bygge relasjoner, som begynner med å ta de som hjelpes på alvor der de er.

Frogner bydel i Oslo har nå begynt å arbeide etter Cottams prinsipper: De har opprettet et tverrfaglig team hvor det relasjonelle skal være det sentrale, og målet er at 80 prosent av tida skal brukes i direkte brukerkontakt.

Dette er flott, og det er å håpe at mange andre kommuner følger raskt etter. Disse positive forsøkene endrer likevel ikke rammene.

Skottene har her kommet med et viktig bidrag. I 2016 fikk Skottland overført ansvaret for sosialhjelpen fra Storbritannia. De utarbeidet da retningslinjer for å endre det ikke-humane og negative systemet de hadde vært en del av. Her står det klart at en skal investere i folk, en skal aktivt bidra til å redusere fattigdom, og en skal sikre folks verdighet.

Dette er et godt utgangspunkt for å konkretisere en relasjonell velferd. Kanskje vi i Norge også trenger en restart av velferdstjenestene, slik at de fleste av dem som oppsøker tjenestene, blir sett og kan få hjelp.

Et hjelpeapparat som styres av mistenksomhetens kultur, og som mangler relasjonell kompetanse, kan ende som er en pervertering av velferdsstatens grunnidé. Flere bør ta turen over Nordsjøen.