Skal flere elever få bestått, må vi ta nye grep

Ei typisk avisoverskrift har for eksempel vært at «elevene dropper ut av videregående skole». Det kan nesten høres ut som det er en aktiv og ønsket handling fra elevenes side. De «dropper ut», en fjerdepart av elevene gidder ikke mer. Dette er nok langt unna sannheten.

Utdanningsdirektoratet offentliggjorde tidligere i høst nye gjennomføringstall. Resultatene viser framgang i alle fylker. 78,1 prosent av elevene som begynte på videregående skole i 2013, fullførte utdanningen sin.

Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby synes det er bra at stadig flere elever fullfører, men at vi fortsatt har en vei å gå. Til VG den 8.9. sier hun: «Regjeringens mål er at ni av ti skal fullføre. Derfor kommer vi med en reform av hele videregående skole til våren, som skal gi alle mulighet til å lykkes».

Ministeren er ambisiøs på skolenes vegne, og det er bra. Spørsmålet er om målet om å oppnå en gjennomføringsprosent på 90 prosent er realistisk. Skal vi nå det, må vi i alle fall være villige til å tenke nytt.

Hvem er de elevene som ikke har gjennomført? Og hva betyr det at de ikke har gjennomført?

Denne gruppen elever, som etter Utdanningsdirektoratets siste rapport utgjør 21,9 prosent, kan deles i ulike underkategorier:

• 3,3 prosent holder fremdeles på med utdanningen sin.
• 5,4 prosent har fullført, men ikke bestått.
• 2,6 prosent har planlagt grunnkompetanse
• 10,6 prosent av elevene har sluttet.

Gjennomføringsprosenten har økt systematisk i mange år. Det er relativt store forskjeller mellom fylkene, men gjennomsnittet ligger altså på 78,1 prosent. Å øke med ytterligere 11,9 prosentpoeng krever sannsynligvis at vi både finner nye, inngripende tiltak, og at vi i tillegg går gjennom måten vi definerer gjennomføring på.

Til det siste først. Karakterskalaen i den videregående skolen går fra 1–6, der karakteren 1 defineres som stryk. Får du en 1-er, enten på eksamen eller til standpunkt, havner du i gruppa som ikke har gjennomført. Skal vi ikke først som sist avvikle strykkarakteren i den videregående skolen?

En elev som har strykkarakter i ett fag får ikke vitnemål, og dermed ikke studiekompetanse. Eleven kan likevel ha god kompetanse i andre fag. Vi må kunne stille spørsmål ved om dette er en riktig måte å tenke på dersom vi skal utnytte den kommende generasjons kompetanse på en god måte.

Bør det ikke være opp til mottakerapparatet, det vil si utdanningsnivået over den videregående skolen, å vurdere hva som er relevant kompetanse? Bør vi gi alle elever med vurderingsgrunnlag vitnemål, selv om kompetansen i enkeltfag er svært lav?

Dersom vi skal nå målet om 90 prosent gjennomføring, tror jeg vi må tørre å stille oss selv disse spørsmålene. I tillegg må vi vurdere om elevene med planlagt grunnkompetanse skal telles med blant dem som ikke har fullført. Disse elevene har riktignok ikke nådd alle læreplanmålene på videregående nivå, men de gjennomfører med en planlagt lavere kompetanse.

Vi har god kunnskap om hvem som har størst forutsetning for å gjennomføre videregående skole. En del elever starter på videregående nivå med så lave forutsetninger at de innenfor dagens system nesten er dømt til ikke å greie å gjennomføre. Disse elevene har under 30 grunnskolepoeng, det vil si under karakteren 3 i gjennomsnitt når de er ferdig med tiende klasse på ungdomsskolen.

Mer enn én av ti elever starter på videregående skole med så lave forutsetninger.

SSBs offisielle statistikk over gjennomføring i videregående opplæring viser at det er en klar sammenheng mellom grunnskolepoeng og fullføring av videregående opplæring. Noen slutter, noen bruker lengre tid, mens andre får én eller flere strykkarakterer.

Hele seks av ti elever med lavest grunnskolepoeng, som begynte på videregående opplæring i 2013, hadde ikke fullført videregående opplæring innen 2018/2019.

Slik kunnskap må bidra til å utvide fokuset fra å diskutere gjennomføring av videregående opplæring til gjennomføring av det 13-årige skoleløpet. Vi har et felles ansvar på tvers av forvaltningsnivåene. Dette betyr at flere ressurser og tiltak må settes inn før elevene starter på videregående nivå, kanskje allerede tidlig i grunnskolen.

Tiltak på videregående nivå kan selvsagt virke, men bærer dessverre ofte preg av å være reparasjonstiltak som ikke virker godt nok. De beste tiltakene i matematikkfaget på Vg1 er trolig de som blir gjennomført allerede tidlig på barneskolen.

Det er den siste kategorien med elever, de som har sluttet, vi er mest bekymret for.

Det er mange årsaker til at elever slutter. Det kan for eksempel være på grunn av omsorg for barn, sykdom, skoletrøtthet eller prioritering av jobb i stedet for utdanning.

Vi vet også at psykisk helse er en viktig årsak. Det er viktig å jobbe aktivt med denne ungdomsgruppen, for å integrere dem i et arbeidsliv, eller aller helst for å gi dem tilstrekkelig med utdanning, slik at de står sterkere i et framtidig arbeidsmarked, som krever mer og mer formell kompetanse.

Ambisjonen om 90 prosent gjennomføring er viktig og riktig. Samfunnet har ikke råd til at en så stor andel ungdommer står uten godkjent sluttkompetanse fra videregående nivå.

Skal vi nå dette målet, må vi gjennomføre systemforandringer, og vi må tørre å utfordre måten vi tenker på om gjennomføring. Samfunnet trenger mer arbeidskraft, og den kraften er det våre ungdommer som har.