Illustrasjon: Sven Tveit
Illustrasjon: Sven Tveit
Denne artikkelen er over ett år gammel. Den kan inneholde utdatert informasjon.
Kronikk
Meninger i kronikker står for skribentens regning.

Oppmerksomhetens uutholdelige letthet

Det er ikke avdøde, men avdødes gjenlevende familie, som er ofrene ved selvmord.

«Vår kjære Knut Hamsun døde stille i natt.
Nørholm 19. februar 1952.
Marie Hamsun.
Barn. Barnebarn.»

Det finnes ikke noe gloriøst ved å ta sitt eget liv, ingen ting å bejuble, ingenting å hylle.

Dødsannonsen inneholdt ingen kors eller andre symboler. Med 16 ord ble det satt strek for et avsluttet kunstnerliv.

«Noen kaller på meg, jeg hører det … Men det er ikke sant, bare innbilning. Jeg vil bare være interessant for meg selv …», skrev Hamsun treffende i sin siste bok På gjengrodde stier.

Ingen norsk politiker med behov for gjenvalg viste seg fram i Hamsuns begravelse. Knapt noen avis omtalte den.

Nå er nok en kunstner død. Bisettelsen av Ari Behn ble vist direkte på NRK TV. NATOs generalsekretær fant anledning til å komme, sammen med statsminister Erna Solberg, tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik, finansminister Siv Jensen, olje- og energiminister Sylvi Listhaug og et hundretalls prominenser fra kunst, kultur og kjendiseri.

Under avskjeden med avdøde fikk de frammøtte god anledning til å presentere seg selv. For der selve frammøtet ville vært et svik i 1952, ville fraværet av store ord ha virket svikefullt i 2020. I den grad sorgen ga rom for refleksjon, virket det klokt å holde den for seg selv.

Mediene har forklart oss hvor misforstått Behn var som kunstner, og hvor slett han ble behandlet mens han fortsatt var i live. Desto viktigere ble det da for pressen å gi han den hyllesten de mente han fortjente, nå som han ikke lenger kunne motta den selv.

I en tid der selvmordstallene i Norge stiger for hvert år som går, skapes det gjennom den samme pressen et inntrykk av at en kunstner gjennom sin selvpåførte død kan bidra til å få selvmordstallene ned. Det er i sannhet noe av en kunst.

De færreste av de vel 600 som årlig dør for egen hånd i Norge, gjør det med offentlighetens oppmerksomhet rettet mot seg, og med en bisettelse med nåværende og tidligere statsministre sittende på første benkerad. De dør uten at særlig mange vet hvem de var og hva de ikke ble. Det kan være glissent mellom benkeradene hos selvmordsofre, og mye av sorgen og fortvilelsen må bearbeides av de etterlatte på egen hånd i ettertid.

Mulige hjelpetiltak i statlige og kommunale budsjetter blir snart salderingsposter for større politiske salgsvarer, når rampelyset rundt spektakulære dødsfall slukkes, og de etterlatte overlates til sin egen sorg, med tusen ubesvarte spørsmål. Men svarene, som politikerne, blåser gjerne videre med vinden.

Det finnes ikke noe gloriøst ved å ta sitt eget liv, ingen ting å bejuble, ingenting å hylle. Hemingway skapte ikke større kunst ved å fyre av sitt favorittgevær i sin egen munnhule, men ved å skape stor litteratur mens han enda var i live.

Hvis samfunnet skal ta selvmordets konsekvenser på ramme alvor, bør omtalen inkludere skaden den døde, gjennom sin død, påfører de levende som blir igjen.

Med en nesten uutholdelig letthet ga mediene Behn offentlig oppmerksomhet, slik de også har gitt den til deltakerne i Big Brother, Paradise Hotel, Ex on the Beach eller Love Island. Ut fra telling av antall «likes» blottstilles nye influensere, som vi så kan ta del i nedturen til, gjennom reportasjer om samlivsbrudd, sykdom, silikonfjerning og fornyet selvskading. Som lesere og seere opplyses vi om nødnumre å ringe til, i tilfelle rollemodellenes selvutslettende handlinger skulle vise seg å være smittsomme.

Det er tankevekkende at det måtte en 16-årig datter til for å si noe klokt om selvmordets varige destruktive virkninger, og at kongens tale nyttårsaften brakte oss så nær denne erkjennelsen. Men så var også kongefamilien del av avdødes nærmeste familie. Sorgen deres var ektefølt, ikke medieskapt, fordi den var deres egen.

I motsetning til Maud Angelica, Harald den femte eller Behns øvrige familie, var det begrenset hvilken innsikt de mange journalistene med sine medbrakte mikrofoner kunne gi oss om hvor misforstått og nedsnakket kunstneren var mens han enda levde, og hvor godt vi forstår han, nå som han er død. For det gjør vi jo ikke, like lite nå, som mens han enda kunne snakke for seg selv.

Kanskje forsto han ikke engang selv hvem han var. Hvorfor skulle han ellers velge å dø, av alle ting i selve julen, med tre barn tilbake som sårt trengte han?