Om å bekjempe ekstremisme

Jeg har i en årrekke forsket på høyrepopulisme og høyreekstremisme. I mars i år startet jeg et stort forskningsrådsfinansiert prosjekt om holdninger til muslimer i Norge og en del andre europeiske land.

Det er ikke tilfeldig at forskningen min har tatt denne vendingen. Organisasjonene på ytre høyre har nemlig i stadig økende grad vendt seg mot muslimer og islam.

På det abstrakte plan har fortellingen høyreekstreme i dag forfekter om samfunnsutviklingen, den samme form som all annen ekstremisme. En ytre fiende og en indre fiende konspirerer om å ødelegge det gode samfunnet vårt.

Mer konkret ser vi at det blant dagens høyreekstreme er vanligst at muslimer konstrueres som den ytre fienden, mens politikere på venstresiden, og da oftest Arbeiderpartiet, blir fremstilt som den indre fienden.

I denne fortellingen truer disse fiendene landet vårt, og utviklingen er kommet så langt at vanlige demokratiske virkemidler ikke lenger fungerer. Ekstremistene mener derfor at de må ta saken i egne hender og forsvare landet sitt.

For mange forblir dette prat, men det finnes også dem som følger opp med vold. De som snakker, bereder den ideologiske grunnen for dem som er hemningsløse og har eller skaffer seg tilgang til våpen.

Innholdet i den høyreekstreme ideologien oppleves, og er, spesielt farlig for muslimer og politikere på venstresiden. Alle som snakker mener ikke alvor, men enten de forstår det eller ei, så forteller de hemningsløse hvor de skal rette siktet.

Jeg tenker mange ganger at det er uforståelig at både unge og gamle faller for den ekstremistiske fortellingen om og om igjen. De som oppfatter muslimer i Norge som fiender, har i alle fall ikke snakket med noen av de norske muslimene jeg kjenner. Ingen av dem passer med ekstremistenes syn på muslimer som utspekulerte og farlige fundamentalister som pønsker på verdensherredømme.

De som lar seg overbevise av disse fortellingene, har heller ikke, tror jeg, snakket med noen av de lokalpolitikerne på venstresiden som jeg kjenner. De er småbarnsforeldre med fulle jobber som sitter samvittighetsfullt og leser byggesakspapirer på sene søndagskvelder. De ligner ikke mye på de landsforræderne ekstremistene snakker om.

Men det at den høyreekstreme fortellingen er så enkel og så banal, betyr likevel ikke at den er ufarlig eller lett å bekjempe.

I en av studiene vi har gjennomført i Norsk medborgerpanel ber vi deltakerne fritt assosiere rundt ordet «muslim.» Det som kommer fram er veldig interessant.

Noen demoniserer muslimer på samme måte som de mest ytterliggående høyreekstreme. De ser på alle muslimer som farlige terrorister, og mener at vi andre ikke skjønner at Norge er i ferd med å bli «islamisert». I materialet vårt er mellom 3 og 5 prosent av svarene av denne typen.

Mange andre, nesten 30 prosent, svarer kun negativt og generaliserende. De passer dermed overens med den vanligste definisjonen av islamofobi, som er «et sett med fordommer, altså negative stereotypiske forestillinger, som generaliseres til å gjelde alle muslimer».

En lang rekke studier i Norge og mange andre land viser at fordommer overfor ukjente religioner og kulturer er uhyre vanlig. For de mange av oss som er motiverte til å arbeide med våre egne fordommer, kan det å lære om og forstå forskjellen på hvordan et fordomsfullt og et åpent tankesett ser ut, være nyttig.

I vårt materiale kjennetegnes de mer åpne assosiasjonene til ordet «muslim» ikke av et entydig positivt eller ukritisk syn på muslimer eller islam, men ved at de differensierer mellom ulike muslimer og ulike måter å praktisere islam på. Noen ganger ser vi at de snakker om konkrete enkeltmennesker heller enn om grupperinger.

I materialet vi har samlet inn, finner vi et stort flertall i Norge som ønsker å arbeide med egne fordommer. Disse kan nok nås med utdanning, bevisstgjøring og dialogarbeid.

Dessverre er det likevel slik at dette ikke gjelder alle. Et betydelig antall norske medborgere har låst seg fast i ekstreme fortellinger om samfunnet og i et demoniserende eller fordomsfullt syn på muslimer.

For å nå fram til disse på en måte som ivaretar ytringsfriheten, er det antakelig avgjørende at vi har et apparat å spille på som ikke bare er politi og etterretning. Her vil jeg anbefale å se til Bergensmodellen for ekstremismebekjempelse, som siden oppstarten i 2015 er utviklet av RVTS Vest og Bergen kommune.

Et viktig grep de har gjort, er å opprette et tverrfaglig operativ team (TOT) av politi, utekontakt og traumespesialist knyttet til radikalisering og ekstremisme. De har også en tverrfaglig mentorbank bestående av skolerte mentorer på feltet fra ulike fagprofesjoner, samt frivillige og religiøse organisasjoner. Når bekymringsmeldinger om ekstremisme mottas, finner det operative teamet ut hvordan hvert enkelt tilfelle skal håndteres og hvor mentor kan kobles på som tiltak.

 På den måten kan de rykke ut selv om bekymringsmeldingen skulle vise seg å være noe som ikke passer for politiet. De kan altså intervenere tidligere og i et bredere spekter av tilfeller enn det som i dag er vanlig. Etter to høyreekstreme terrorangrep på mindre enn ti år i Norge bør vi ha lært at det er nødvendig.