Illustrasjon: Sven Tveit
Kronikk

Kronokratiet

Noen gang hørt uttrykket «penga rår», for eksempel som misfornøyd respons på et offentlig vedtak?

Påstanden hevder demokratiet er et narrespill: De som har mest penger, bestemmer uansett.

Det er fristende å bortforklare uønskede resultater med ubalansert makt, men ordtaket er feil. Det er ikke pengene, men tiden som rår. Selv om tiden kan være nådeløs, har den flere positive sider.

Fristregler viser konkret hvordan samfunnet verdsetter tid høyere enn penger.

Sommer og ferie gir avveksling fra vanlige rutiner, vaner, klokkeslett og frister. Vekkerklokka får pause, og vi spiser og sover når det passer seg. Skuldrene synker, og vi tar oss selv i å lure på hvorfor vi stresser så mye i hverdagen.

En del av svaret er at vi selv har skapt et samfunn fullt av tidsrammer. Vi mennesker har bestemt at hvert døgn skal deles 24 timer, og hver av disse i 60 mindre biter.

Innenfor dette systemet har vi laget oss regler og krav som stadig gjør at vi føler vi har dårlig tid.

Vi lærer eksempelvis tidlig at en skoletime varer 45 minutter, og at det kan straffe seg å komme et minutt eller to for sent. Gjennom skolegang og arbeidsliv øker det på med innleveringer, timelister, rapporter og produktivitetskrav – alt knyttet til våre selvlagde regler for hvordan vi organiserer samfunnet.

Liggende under en stråhatt, på en sandstrand, en gang midt på dagen en vanlig ukedag i juli, virker det hele nokså tilfeldig.

Hvorfor aksepterer vi egentlig å bli styrt av tiden? Selvfølgelig har en felles ordning av tid også mange positive sider: Vi nyter fordelene av forutsigbarhet og tillit, som for eksempel øker forutsetninger for handel. Organisering av selv det minste arrangement ville vært nesten umulig uten at alle var noenlunde enige om hvordan forholde seg til tid. Spørsmålet bør kanskje heller være hvordan tidens makt påvirker oss.

Tid som en maktfaktor i samfunnet er en moden idé: Konsepter som tidssosiologi har røtter langt tilbake på 1900-tallet. I 1972 skrev sosiolog Ingar Roggen om «tidsstrukturenes maktfunksjoner i samfunnsplanlegging». Han konkluderte med at systemet «gjør det mulig for eliten å predikere og kontrollere periferien samtidig med at eliten selv skjermes mot prediksjon og kontroll. Systemets innflytelse er først og fremst basert på tidskontroll.» (uthevet her).

Selv om mye har endret seg på de 50 årene siden Roggens analyse, må man fortsatt ha kalenderen lett tilgjengelig når man jobber med praktisk samfunns- og arealplanlegging. Bare i plan- og bygningsloven er det over 40 spesifiserte frister – slik som tolv uker for behandling av planforslag, åtte uker for midlertidig forbud, to uker for merknader til nabovarsel og så videre.

I tillegg kommer frister fra generell forvaltningsrett, forskrifter og andre kilder.

Intensjonen med alle fristene er naturligvis at saksbehandlingen skal gå så raskt som mulig, uten å bli altfor lettvint og/eller tilfeldig.

I hobbyfilosofisk sommermodus er det jo nærliggende å kverulere: Fristens lengde har neppe særlig betydning for hvor mye tid som faktisk brukes på en søknad, et planforslag eller en av de mange andre fristbelagte prosedyrene i loven. For å sikre kvaliteten av et vedtak kreves mer enn en ren tidsfrist.

Fristregler viser imidlertid konkret hvordan samfunnet verdsetter tid høyere enn penger: En høringsfrist er den samme for alle berørte, enten man er minstepensjonist eller mangemillionær. Har fristen for å klage på et vedtak løpt ut, hjelper det ikke hvor mye man er villig til å betale. Gjennom klare, forutsigbare rammer blir muligheten til å medvirke den samme, uansett forutsetninger.

En av de mest fascinerende faktorene ved tid, er at vi alle får nøyaktig samme mengde utdelt hver dag. Hvordan vi bruker tiden har store konsekvenser for oss selv, men også for samfunnet. Lik tilgang på tid innebærer nemlig et klart motargument mot påstanden om at «penga rår»: Alle har den samme tiden til rådighet. Tiden kan benyttes til å argumentere overfor beslutningstakere, eller prøve å overføre egne synspunkter til andre. Penger har i prinsippet ingen betydning.

Selv om utgangspunktet er likt, bør samfunnet være bevisst på mulige fallgruver. En slik fallgruve er feilslutningen om at noens tid er mer verd, og dermed bør tillegges større vekt. Selv om en direktør tjener bedre enn en lagerarbeider, er den demokratiske verdien av tiden like stor. (Vekten av faglige argumenter er naturligvis en helt annen sak, som fortjener en egen kronikk!)

En annen fallgruve er at systemet har ordninger som gjør det enklere («billigere») for deler av befolkningen å bruke tiden sin. Hvis en offentlig etat bare kan kontaktes ved fysisk oppmøte i vanlig kontortid, innebærer det en klar barriere for mange. Slike ulemper kan motvirkes gjennom regler og bevisst praksis.

Tiden er overalt, nøytral, ubønnhørlig, flyktig, konkret og mektig. Vi er alle bundet av tidskrav i større eller mindre grad. Gjennom regler kan vi sikre at tiden bidrar til demokratisk utvikling. Viktigst av alt – verdsett tiden du har, og bruk den godt!

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.